Noen står utenfor i jula
Publisert
| Oppdatert
Av Krsitian Røssaak
Selv en ateist som meg gleder seg til jula. Til feriedager, tid med familie, til god mat og gode venners lag. Fyr i peisen og den kalde knitringa under skoene, pleddet og boka, et glass vin og følelsen av å ha god tid. Til de forventningene og melankolien som jula forspenner oss med – den myke bumsninga inntil hverandres intimsfærer.
Men jula har denne iboende dobbelheten: Mens noen har gode fellesskap å være del av, står andre utenfor. Det er ikke alle folkehøgskoleelever som gleder seg til å reise hjem. Av ulike grunner. For noen vil folkehøgskoleåret så langt ha vært en sjelden opplevelsen av å være del av et fellesskap. Å bli sett, å bli regnet med, og bli regnet inn. Et sted å være trygg.
En tom stol
I år er hele landet også spesielt oppmerksomme på at det i mange norske hjem står en tom stol. Den vante bordsetningen har et gapende hull. Nettopp i feiringa av fellesskapet blir det ekstra tydelig hvem som ikke lenger er der. Hvem som alder, sykdom og død for alltid har fjernet fra listen over inviterte. Det er vondt, men som en del naturens gang, klarer vi det av. Verre er det med de endringene i bordsetninger som skyldes massedrapene 22 juli.
Hvem er denne illgjerningsmannen? Kom han plutselig ut av skogen som fiks ferdig massemorder? Hvor kom han fra og hva skapte ham? Hva skal vi gjøre med ham? Kan det forklares med hat? Er det et kompass som slutta å virke, eller er det skjær meningsløshet? Hva betyr han for oss? For det må være noe her som kan vendes til godt. Ikke?
Langsomme samtaler
Folkehøgskolene har en viktig oppgave som arena for de små og langsomme samtaler, for undringen og ettertanken. Vi trenger ikke være så skråsikre og belærende. Skolene kan nærme seg forsiktig det som er vanskelig på grensa til umulig, for tida kommer og dagene skal fylles med slikt. Internatene, spisesalen, badstua, minibussen, klasserommet, gangen utenfor gymmen, turområdet, allsangen, er alle viktige steder når fellesskap og tilhørighet skapes. Tanker, ideer, holdninger og meninger brytes, skjerpes, endres og forsterkes, klokskap og raushet kan vokse fram. Et språk må utvikles, et verktøy vi kan bruk på det som er mest fremmed og uforståelig. Et språk som åpner opp, som ikke lukker og lukker ute. Ikke alle troll sprekker i lyset, men i lyset kan vi se trollet, vi vet hvor det er, hvem det er og hvilket språk som finnes for samtale.
I romjula kan vi alle drømme om å være fire år og uskyldsrene som nysnøen i trærne. Før alle våre små og store svik, forglemmelser, utelatelser, sorte og hvite løgner, alt som er uavklart og uoppgjort. Og allerede før vi inntar julemiddagen 24 desember har pendelen snudd og vi går mot lysere og lengre dager. De kaldeste periodene i januar og februar gjenstår mange steder, men lyset lyver ikke – det stunder mot vår med oppvåkning og nye begynnelser.
God jul!