Av Brynjar Tollefsen
Benedicte Hambro avlegger meg en vennlig visitt i et blogginnlegg den 18. november, der hun irettesetter Odd Arild Netland og Dag Hareide etter ordskiftet på vårt nylig avvikla rektorforum i Drammen. Hun har mange gode poeng i sitt innlegg, men jeg hørte nok ikke Dag Hareide riktig på samme måte som henne. Mitt anliggende i den aktuelle debatten var å problematisere ønsket om å gjøre kristendommen til rettesnor for virksomheta vår i frilynte folkehøgskole. Det må vi kunne debattere uten å blokkere ordskiftet med å bli personlig fornærma. Og slik reagerte da heller ingen av de paneldeltakerne som var uenig med undertegnede.
Arild Mikkelsen og Dag Hareide er to av de absolutt mest spennende debattantene med tilknytning til folkehøgskolen. Jeg har stor respekt for standpunktene til de to, og sjølsagt respekt for at de har kristentrua som personlig utgangspunkt. Om kristenheta besto av slike hedersmenn, skulle det ikke forundre meg om både Benedicte og jeg begynte å vakle i vår vantru. Men virkeligheta er som kjent ganske annerledes. Jeg kan ikke som Arild velge meg Martin Luther King, Nelson Mandela og Desmond Tutu, og konkludere med at kristendommen er en frigjøringskraft. For meg manifesteres også kristendommen gjennom de nordamerikanske kreasjonistenes kamp for å forkvakle et halvt kontinent, og pave Benedikt XVI’s meningsløse forbud mot bruk av preventiver – med de følgene dette har i de fattige delene av verden. Det er blant anna dette jeg mener når jeg sier at kristendommen formørker kloden.
Man må gjerne la seg inspirere av kristendommen og kristne forkynnere, men når Arild Mikkelsen gjør seg til talsmann for at den frilynte folkehøgskole skal la kristendommen kaste lys over all vår virksomhet, løfter jeg cornerflagget. For dette synes jeg er en pedagogisk offside. Naturligvis skal vi erkjenne den omfattende betydninga kristendommen har hatt – og har – for vestlig tenking. Det betyr at vi skal ha med oss fortellingene i Bibelen, og at vi for eksempel skal ta inn over oss at kristendommen var helt avgjørende for Grundtvig. Men jeg klarer ikke å forstå at vi gjør oss selv til reduksjonister uten å lene oss til kristendommen (Arild), eller at det er uttrykk for formørkelse i sinnet om vi ikke innser at vi djupest sett er religiøse skapninger (Dag). Jeg undrer meg over livet og kjærligheten sammen med mine elever, og vi stimulerer vår filosofering ved å bruke alle tjenlige innfallsvinkler. Sjøl holder jeg for sant at religionene må avskaffes før det kan bli fred i verden. Dessverre er det nok et uoppnåelig mål i min tid, men utgangspunktet duger for å skape gode diskusjoner – og forhåpentligvis god frilynt folkehøgskole.
Jeg synes det blei tatt et fortjenestefullt initiativ med den debatten NF inviterte til på rektorforum, og jeg håper den bidrar til at vi vier mer tid til de store, eksistensielle spørsmålene innafor skoleslaget vårt. Men for meg er det ikke nødvendig med et kristelig overlys for å finne fram på denne veien, den er full av andre lykter.
Brynjar Tollefsen
rektor
Lofoten folkehøgskole
