Om å bry seg
Publisert
| Oppdatert
Av Bodil Nystad
Det hender at tankene går bakover av og til. Har hørt at det visstnok er et alderstegn, og at det er bedre å se framover. Tar uansett sjansen på å memorere litt over alt og litt til og livets viderverdigheter på denne første søndagen i november. Og det har ingen sammenheng med allehelgensdagen.
Det har vært handarbeids-/ formingslinje på skolen fra tidenes morgen. – Det vil si århundret før forrige århundre. Her har de lært å smi, emaljere, male, tegne, tove, sveipe, lærarbeid, skinnarbeid, treskjæring, strikke, sy, veve, snekre, kjeramikk, billedanalyse, osv. For ikke å sakke om alle jentene som har fått opplæring i bunadssøm her. Det er jammen mye god kunnskap som er sluppet ut herfra i løpet av alle årene.
Engasjert dame
Vefsn Folkehøgskole er stolt av alltid å ha hatt ivrige formingslærere med god utdanning og med engasjement og stå – på – vilje. En av de kvinnelige lærerne, Anne Stigarvold, kom fra Seljord i 1922. Hun gifta seg med en av lærerne på skolen, bonde Anders Svare, og hun ble værende på Vefsn Folkehøgskole og i Vefsn kommune. Anne Svare engasjerte seg i elevene, i skolen og i samfunnet rundt seg. Hun hadde ”ein eiga evne til å ane kva den enkelte eleven ville arbeide med”.
I tillegg til å være flink med elevene engasjerte hun seg i arbeidet med Nordlandsbunaden. Hun var med i ei nemd som utarbeidet/ utviklet denne flotte drakten som i flere år er kåret til Norges fineste bunad:
· ”Den første Nordlandsbunaden for kvinner ble presentert og godkjent på årsmøtet til Hålogaland Ungdomslag i Leirfjord i 1928. Ungdomslagene på Helgeland hadde da samlet inn bakgrunnsstoff. Mønsteret til livet er utarbeidet etter modell av en brudekjole fra Ravatsåsen i Vefsn, og broderiet ble funnet på to stoffbiter fra Røyten i Vefsn. Disse har form som en bringeklut. Sølvet som brukes er spesielt utformet til denne bunaden av gullsmed Rørvik i Mosjøen. Bunaden finnes i en blå og en grønn utgave. Stakk og vest monteres sammen og stoffet er i to ullkvaliteter; klede eller toskaft”.
80-tallet
På åttitallet startet de formingslinje på videregående skole i Vefsn kommune på lik linje med landet for øvrig, i dag kjent som Design og håndverk.
For vår skole betydde denne utviklinga at vi fikk færre og færre elever på disse to linjene, og skolen utviklet etter hvert en ny profil der disse fagene ble tatt bort som linjefag. Tilbudet om formingsrelaterte fag har heldigvis aldri blitt tatt helt bort. Elevene fikk – og de får fremdeles, tilbud om mange formingsrelaterte valgfag. Dette liker de, og det er mange som er kjempeflinke.
Videreføre kunnskapen
På samme tid var dette begynnelsen av kortkursenes historie, og Vefsn Folkehøgskole hadde en ide om å videreføre noe av all kunnskapen vi hadde om gamle handverksteknikker. Vi planla, startet og gjennomførte mange kurs som ivaretok og videreutviklet denne kunnskapen og interessen, på egenhand og i samarbeid med andre organisasjoner. Mange personer er blitt kjent med folkehøgskolen, hva den står for og hva den kan bidra til gjennom disse kursene; samfunnskontakt.
I 1994 møttes 16 damer i formingssalen på Vefsn Folkehøgskole med et felles mål; lære å lage de etter hvert landskjente Isolde Garm- nissene. Hit kom det damer fra forskjellige arbeidsplasser, med stor aldersspredning, men med felles ønske om å skape noe for seg selv, sammen med andre. Juleavslutning med nisseutstilling i skuvsenga i ei brygge i Sjøgata ga oss inspirasjon til å videreutvikle dette fellesskapet.
Det ble starten på et nokså unikt nettverk, et godt og viktig nettverk tør jeg påstå:
· Vi har jevnlig møttes til kurs innen mange forskjellige gamle håndverksteknikker
Etter hvert ble det til jevnlige arbeidsmøter, der vi jobber med, og videreutvikler, det vi allerede har lært. Vi jobber med det vi har lyst til, og litt mer.
I gode og onde dager
I gode og onde dager
De samme damene møtes annenhver mandag den dag i dag, og vi har møttes i gode og onde dager. Den eldste av oss er nå 78 år og den yngste er rundt 40. Her møtes vi på nøytral grunn og i trygge omgivelser, til arbeid, til glede, til inspirasjon, motivasjon, til veiledning og til nytte for hverandre. – Det er til og med lov å komme hit uten å gjøre noe mer enn bare å være her. Og det gjør vi, hver vår gang.
Vi er flinke til å være sammen uten å være nære omgangsvenner. Vi har årlige studieturer på Helgeland og Trøndelag, og her får vi faglig påfyll og god lokalkunnskap innenfor matkultur og mattradisjoner. – Smaken av kortreist mat er heller ikke å forakte.
Denne helga har vi hatt arbeidshelg; fra morgen til kveld i tre dager til ende. – Her har vi lys og varme, store mengder kaffe og gode samtaler og god mat og servering fra et kjempebra folkehøgskolekjøkken.
Mange jobber med saueskinn. Skinnfellarbeidet som vi startet med i år 2000 er fremdeles populært, og det er ikke få feller, tøfler, luer, votter, skinnposer som er laget av disse mange flotte damene. – Vi syr og vi trykker og vi syr og vi trykker. Flotte gaver til bursdag og jul, til familie og venner, til fødsel, bryllup og runde dager. Noen planlegger framover: Det hadde jo vært fint å veve åkle for å sy bak på fellene sine. Det er historie i det.
Vi er også så heldige at vi har god kontakt med en flink treskjærer i Vefsn Husflidslag. Slik får vi levert spesiallagede trykkblokker med utgangspunkt i gamle trykkblokker fra Helgeland Museum eller ut ifra ønsker om egne motiv.
Det meste handler om å samarbeide, om å bry seg, om å ta et lite initiativ og om å gjøre hverandre god.