Av Dagfinn Eggen
Stakkars oss, for vi lever i den postmoderne tid. Da er allmenngyldige sannheter og normer avlegs og alt kan opphøyes og alt blir latterliggjort. Alle er sikret en talerstol i det postmoderne. En bygger opp mens naboen river ned, og kravet er at de begge skal delta i det samme fellesskap som utgjør det postmoderne samfunn. Slik har det blitt, men det er vel klart for alle at det ikke kommer til å vare. Alle kan jo ikke ha like rett og det samtidig, det kan sikkert bevises matematisk og logisk på universitetsnivå. Noen burde faktisk ta seg den umak å nettopp gjøre det, det kan fort generere en pris.
Midt i postmoderniteten er det Rektorforum i Drammen og der dukker mørkemennene opp og krever sitt. Når Brynjar Tollefsen fordømmer religionens mørkemenn generelt og kristendommens spesielt, så har han jo et stort poeng. De har jo ikke bidratt til mye positivt opp gjennom tidene. Vi, i alle fall de fleste av oss, kan altså langt på vei følge Tollefsens i hans forakt for mørkemenn og kan endelig våge å velge dem bort (om vi kan). Når Odd Arild Netland så sier han føler seg forulempet over Tollefsens religionskritikk, så var det vel ingen som var tilstede som følte at det var mørkemennene (eller rettere, «det mørke i mennene», for å komme Dag Hareide i møte) han forsvarte. Med Odd Arilds korte innlegg var vi så heldige å møte et menneske som snakker om sine følelser, og vi skjønner der og da at han snakker sant. Mennesker som våger å snakke om personlige følelser i slike fora er faktisk mangelvare i dag. Noen, denne gang Benedicte Hambro, oppfatter det som diskvalifiserende i seg selv å bringe personlige følelser inn i debatten og kaller det herskerteknikk. De er jo alvorlig på villspor, men det får bli en annen debatt. Vi andre skjønner at Odd Arild har et poeng, for på samme måte som Tollefsen setter pekefingeren på mørkemannen i oss, er Netland opptatt av lysere sider i vårt sinn som lar seg inspirere av andre ting i religionen enn mennenes mørke tanker.
NEI til mørkemenn og JA til det som betyr noe positivt for oss, det er de to ballene som ble kastet i luften. Å holde to baller i luften bør vi kunne greie en god stund uten å skrike opp om hersketeknikk. Det er nemlig to kvaliteter som holdes opp mot hverandre, og som på samme måte som rødt og blått eksisterer samtidig, bidrar til helheten.
Men det er er flere baller i kurven som fortjener å bli kastet opp i luften og bli tatt inn i diskusjonen. Å diskutere etikk og moral for voksne mennesker kan ikke gjøres uten å åpne døren for religionenes meninger. For over 90 % av menneskene på jorden utgjør nemlig religion et viktig element i livet (belegg for tallet finnes sikkert i The American Journal of Statistical Psychology). For barn og ungdom kan det derimot gjøres, for dem bestemmer vi jo over.
Jeg har forresten i lang tid tenkt å holde et valgfag i Forvirringsteknikker (en postmoderne form av de gammelmodige Hersketeknikker som jo alle kan). Her kan det være noe å hente for noen og enhver. Å spille dødelig såret i en diskusjon f.eks, kan lett vippe noen av pinnen og føre til nye og interessante vinklinger.
Dagfinn Eggen
