Femten – tallet er femten
Publisert
| Oppdatert
Benedicte Hambro hadde for en stund tilbake et interessant innlegg der hun påpekte den store mangelen på kvinner i Folkehøgskolerådet. Folkehøgskolerådet er satt sammen av lederne av NF, NKF, IKF og IF – og i skrivende stund er alle disse lederne menn.
Det er dog ikke kun i Folkehøgskolerådet det mangler kvinner. En kjapp opptelling blant rektorene avslører at av 78 rektorer på norske folkehøgskoler er kun 15 av dem kvinner. Siden Folkehøgskolerådet utelukkende består av rektorer – i hvert fall er det slik i dag – er det ikke så rart at ingen av rådsmedlemmene er kvinner. Skulle kvinnelige rektorer hatt den andel medlemmer i rådet som tilsvarer antallet deres, så hadde det ikke engang blitt nok til ett rådsmedlem.
Denne overvekten av menn i lederposisjoner var uvant for meg da jeg begynte ved informasjonskontoret. Jeg skal helt tilbake til min tid i Sjøfartsdirektoratet på starten av nittitallet for å kunne huske en så skjev kjønnsdeling av lederposisjoner på noen av mine arbeidsplasser.
«Kvinner ønsker ikke å være ledere»
Dette er ikke et tema folkehøgskolene overser. I hvert fall oppfatter jeg det ikke slik. Men det er interessant å høre forklaringene på hvorfor det ikke er flere kvinnelige rektorer. Det er tross alt mange kvinnelige inspektører og lærere i folkehøgskolen. Den mest vanlige forklaringen jeg har hørt er at «kvinner ønsker ikke å være ledere».
Smak på den. Kvinner ønsker ikke å være ledere. I grunn litt fornærmende, er det ikke? Jeg vet at det ikke er ment fornærmende, men hva får folk til å felle en så absolutt dom over femti prosent av befolkningen? Det er jo ikke slik at alle kvinner, eller alle menn for den del, trenger å ønske å være ledere for at vi skal få kvinnelige rektorer. Man trenger bare en på hver skole, faktisk.
I tillegg kan dette lett bli en selvoppfyllende profeti. Vis meg den kvinnen som ikke har blitt fortalt, et par tusen ganger, at kvinner ikke ønsker å være ledere. Når påstanden i tillegg blir koblet sammen med at det er så fryktelig vanskelig å være leder når man har barn så er det ikke så rart om kvinner nikker ja til påstanden om at de ikke ønsker å bli ledere – selv om de kanskje går med en liten leder inni seg. Litt leit når man tenker på at kvinner gladelig tar yrker som kan være minst like vanskelige å kombinere med rollen som småbarnsmor. Og at de fleste av oss ikke er småbarnsmødre hele vår yrkeskarriere – eller overhodet.
Påstanden er også så deilig ansvarsfraskrivende. Hvis kvinner ikke vil være ledere så er det jo ikke så mye å gjøre ved det, ikke sant? Man kan ikke tvinge folk til å bli noe de ikke ønsker å være. Er det da noen vits i å forsøke?
Lederutviklingskurs
Heldigvis tenker ikke NF slik. Sammen med PUF barsles det nå med planer om et kurs for potensielle rektorer. Dette kurset vil kunne motivere flere kvinnelige inspektører og lærere til å søke seg til ledige rektorstillinger.
Slike typer kurs arrangeres i mange bedrifter og etater og kan fjerne sperrer som hindrer folk i å søke seg til lederstillinger. På en tidligere arbeidsplass ble jeg sendt på et slikt lederutviklingskurs (eller lederskole, som de kalte det) fordi bedriften mente at jeg var en av bedriftens framtidige ledere. Jeg hadde på det tidspunktet et barn på halvannet og var gravid med nummer to så å bli leder var ikke det jeg tenkte mest på akkurat da. Kurset fjernet eventuell tvil.
Jeg vil derfor ønske lykke til med utviklingen av dette kurset og håper at tallet ikke er femten om noen år, men mye høyere. Kanskje vi da også får et Folkehøgskoleråd med kvinnelige representanter?