Hurra for Bladet
Publisert
| Oppdatert
Nå skal jeg riktig banne i kjerka. Gå hele veien opp til alteret, og fra det innerste i min rustne sjel la lyde ei lovprising av en gammel avgud. Det er slikt man havner i unåde av, men denne gangen må jeg. Det ligger meg så sterkt på hjertet at jeg ikke finner veier utenom, så får det komme det som komme må! Her er min sang:Takk til bladet! Midt i all larm fra sosiale medier, blogger og markskrikerske nettsider, har det denne uka dumpa med i postkassa mi. En fysisk størrelse. 52 sider trykt på amber graphic papir, silkematt overflate, ark som gir lyd når du blar. Mitt eksemplar veier 148 gram, det gjør ditt også. Så kan du legge det i fanget og kjenne at du har noe der, som ei lita bok. Eller du kan ta det med i badstua etter joggeturen. Det er hefta i ryggen og tåler fukt, i motsetning til I-pad’en der du finner denne bloggen, for eksempel.
Bla så opp på side 2, og voila! Der er oversikten og inngangsporten, og du kan gi deg opplevelsene i vold. Her er for eksempel et tankevekkende møte med Olav Klonteig, der han får lov å framstå i heimemiljø i Kongens Lyngby med sine tanker om og bekymringer for folkehøgskolen. Og dernest en fyldig reportasje fra Tunisia til inspirasjon for dem som leiter etter meningsfulle reisemål. Skimter vi her en finstemt kritikk fra redaktørens side når det gjelder den løpende chartervirksomheta i skoleslaget vårt? I alle fall setter den dynamiske Krabberød nå et merkbart preg på trykksaken, med nye vinklinger og mer utadvendt rapportering. Men han er ikke aleine. Sivelin og Lene fra Sogndal reiser i Vietnam og reflekterer over hvorfor de gjør det – og hvorfor de skal ta med seg elevene sine.
Tore Haltli gir en kjærlighetserklæring til Paolo Freire, og to – etter hvert – grad old ladies(!) gir likegodt sine kjærlighetserklæringer til skoleslaget. Jeg bukker djupt for Bodil og Mette. Sånn blar jeg meg fram gjennom Bladet, og merker at jeg vil ha dette selskapet av mennesker med meg – på papir. Jeg vil vende side etter side og lese saker som jeg ikke visste at jeg ville ha glede av. Sånn er det med trykksaker. De insisterer på en annen måte enn nettet, de har et annet alvor med seg.
Tore Haltli gir en kjærlighetserklæring til Paolo Freire, og to – etter hvert – grad old ladies(!) gir likegodt sine kjærlighetserklæringer til skoleslaget. Jeg bukker djupt for Bodil og Mette. Sånn blar jeg meg fram gjennom Bladet, og merker at jeg vil ha dette selskapet av mennesker med meg – på papir. Jeg vil vende side etter side og lese saker som jeg ikke visste at jeg ville ha glede av. Sånn er det med trykksaker. De insisterer på en annen måte enn nettet, de har et annet alvor med seg.
Åh – det var godt å få blogga dette!
Brynjar Tollefsen, rektor Lofoten folkehøgskole