Av Guro Sibeko.

PRØVER. Nasjonale prøver og Osloprøvene er en synliggjøring av lærernes dyktighet – eller mangel på dyktighet.

En bedre jobb. Det har vært skrevet mye om nasjonale prøver og Osloprøver i det siste. Prøvene måler ingenting, hevdes det, for lærerne presses til å jukse av rektorer som er redde for å miste jobben og områdedirektører som tror de styrer et konsern av fabrikker som produserer kunnskapsroboter. Dessuten tar prøvene verdifull undervisningstid, slik at elevene lærer mindre. Løsningen er selvsagt å fjerne prøvene.

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.
Kunne vært bedre

Det klart prøvene kunne vært bedre. Det er oppgaver som ikke nødvendigvis måler det de skal måle. Når en kopp og en topp har fått betegnelser som «krus» og «bluse», måles bare leseferdighet hvis læreren på forhånd har lært elevene ordene «bluse» og «krus». Det er ikke juks, det er nødvendige forberedelser for at prøven skal fortelle oss om ungenes leseferdighet, ikke om deres forråd av gammeldagse ord.

Problemet er at ikke alle lærere har gjort det, fordi ikke alle lærere vet nok om testing til å se forskjellen mellom forberedelser og juks.
Ikke kremmende høyt nivå

Juks er mulig. Diktater er for eksempel like fra år til år, og da kan man jo bare lære ungene akkurat de ordene. Det er slikt lærere nå angivelig forteller at skjer. Det vitner mest av alt om at vi har noen lærere som burde finne seg noe annet å gjøre. Nivået på prøvene er ikke skremmende høyt. Det burde ikke være nødvendig å jukse for at elevene skal få gode resultater.

Men mange av oppgavene er gode, og krever at elevene kan det de skal kunne. Da kan det drilles i forkant, innvendes det. Det stemmer. Jeg har for eksempel kunnet gå til rektoren min og fortelle om elever som ikke kom til å komme over den kritisk grense på matteprøven uten ekstra oppfølging. Jeg anslo hvor mange timer jeg ville bruke på å lære dem det de ikke kunne, og jeg fikk de timene. Elevene fikk både kunnskapene og mestringsfølelsen. Uten prøvene hadde de timene vært en fjern drøm. Prøvene tvinger skoleledere til å ta grep slik at lærere kan få gjort jobben sin.
Synliggjør problemer

Dårlige resultater skyldes ofte ting som er utenfor lærerens kontroll. Spesialundervisning som ikke gjennomføres, elever som ikke har mat, foreldre som ikke skjønner vitsen med å gå på skole. Da er nasjonale prøver et verktøy for å synliggjøre problemet. En lærer som setter sin egen status høyere enn elevenes læring og jukser fremfor å vise foreldre og rektor resultatet av dårlig skoleledelse og manglende oppfølging, burde ikke vært lærer.

Men prøvene er også en synliggjøring av lærernes dyktighet – eller mangel på dyktighet. En lærer som har brukt 1000 timer av livet til 28 barn uten at barna har lært å regne, som ikke så det komme i oktober og ba om de nødvendige ressursene, som ikke har hatt ekstraordinære foreldremøter og lagt frem problemene og lært foreldrene hva de kan gjøre for å hjelpe barna sine, burde ikke vært lærer. En rektor som har en slik lærer ansatt uten å oppdage det, gi veiledning og oppfølging, holde nøye øye med elevenes utvikling og om nødvendig gjennomgå en oppsigelsesprosess, burde ikke vært rektor. Og en områdedirektør som har slike rektorer under seg uten å gi veiledning og så videre, burde ikke vært områdedirektør.
Større kunnskap

Skolen tar 1000 årlige timer av livet til barna våre, timer de kunne brukt til å klatre i trær, undre seg over verden og spille piano. Det minste de kan forlange er at de kommer ut av det med større kunnskap enn hvis de hadde ligget hjemme og lest Donald.

Å fjerne de nasjonale prøvene hjelper ikke elevene. Eller foreldrene. Eller de dyktige lærerne som er mer opptatt av ungenes læring enn av sin egen status. Eller de dyktige rektorene som tar belastningen ved å gjøre noe når en av lærerne ikke fungerer i jobben. Eller de flinke områdedirektørene som veileder rektorene sine og gir dem rom og tid til å drive god skole. Derimot er det en fabelaktig plan for å sørge for at de dårlige områdedirektørene, og rektorene, og lærerne, til evig tid skal få sløse bort tusenvis på hundretusenvis av årlige barnelivstimer på å sperre ungene våre inne i et rom og så ikke lære dem noe.

Det er slemt, det.

Dette innlegget ble publisert i Aftenposten 28. august 2011: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4211328.ece