Av Kristian Røssaak

I år feirer vi at Fridtjof Nansen ble født for 150 år siden. Som hjerneforsker og oseanograf, zoolog, forfatter, diplomat og polfarer fortjener han oppmerksomhet og all respekt, men det er arbeidet for flyktninger i Russland og Armenia han fikk Nobels Fredspris for i 1922. Det berømte Nansenpasset var en respons på flyktningstrømmene etter første verdenskrig og revolusjonen i Russland, og i 1938 fikk Nansenkontoret i Genevè Nobels Fredspris for arbeidet for statsløse flyktninger. Slik er navnet hans innskrevet med gullskrift i den moderne humanitetens historie. I dag er det FN som utsteder reisepass for statsløse flyktninger.
Nansens innsats for flyktninger og hans menneskesyn baserte seg på ideer som var nye på hans tid, men som er helt grunnleggende for oss i dag. Datidens kolonimakter hadde demokrati og stemmerett hjemme, men regjerte blodig og nådeløst i koloniene. Mot dem målbar Nansen den ideen som i 1948 skulle være grunnsteinen i FNs menneskerettighetserklæring. Nemlig at alle mennesker er født like og frie, og at rettigheter og verdighet ikke er avhengig av statsborgerskap og materiell rikdom. Vi har gjort rett i å bygge Nansen inn i den norske grunnmuren.

Men i dag smelter isen og tørken brer seg. Klimaendringene og naturkatastrofer skaper nye, store grupper av flyktninger. Pinseflommen her hjemme var en påminnelse og illustrasjon på hvilke enorme skader flom og skred medfører, og at selv et rikt og godt organisert land tvinges i kne når vannet flommer. Mange av de landene som er mest sårbare for klimaendringer har stor fattigdom, og er langt unna å klare og mobilisere ressurser som tangerer behovene. Nøden er ofte allerede stor og mennesker risikerer å bli slått ut for godt. Vi skal også huske på at dette er mennesker som ikke rømmer fra forfølgelse eller væpnet konflikt, og som dermed ikke er omfattet av Flyktningkonvensjonen.

Den nylig avholdte Nansenkonferansen i Oslo satte søkelyset på situasjonen for de over 42.300 000 menneskene som, bare i 2010, måtte flykte fra naturkatastrofer og klimaendringer. Mye tyder på at dette bare er begynnelsen. Om vi ikke klarer å hindre en global temperaturøkning anslår blant andre britiske Oxfam og FNs klimapanel at vi vil se over 150 millioner klimaflyktninger i 2050. Andre opererer med enda høyere tall, men det er klart dette er høyst usikre anslag. Det som uansett vil stå fast er at de som rammes tidligst og aller hardest er de som har bidratt minst til klimaendringene. Det er dette Al Gore omtaler som klimaendringenes moralske utfordring.

Ser vi på det historiske ansvaret for klimagassutslipp og på den norske pengebingen samlet, bør Norge i en slik situasjon ta ansvar for 600 000 klimaflyktninger. Alle disse kan selvsagt ikke komme hit, men Norge står for 0. 26 % av verdens klimautslipp og 0.54% av verdens BNP og bør derfor legge 3 milliarder kroner på toppen av bistandsbudsjettet og annen finansiering, om vi følger resonnementet til Kirkens Nødhjelp (KN). Videre mener KN at midlene må gå dit klimaendringene rammer hardest, til flomsikring, vannforsyning og nye inntektsveier.

Så kan sikkert tallene diskuteres men KN er helt på linje med statsrådene Støre og Solheim, som på Nansenkonferansen i begynnelsen av juni, omtaler flyktningene som et ”felles ansvar” og at ”svaret på klimarelatert flukt skal bygge på kunnskap, menneskerettigheter og forebygging”.

Norske folkehøgskoler har med Nansenskolen på Lillehammer plassert Fridtjof Nansen i sin midte og har disse idealene, verdiene og ideene som en del av skoleslagets historiske arv. Kan det være en ide for et nytt skoleår med nye elever å hente fram for elevene humanisten og forskeren Nansen, like mye som polarhelten Nansen?

I Stortingets verdensbilde er det en forestilling om ytre trusler som gjør det logisk og fornuftig å bruke minst 60 milliarder kroner på 56 moderne krigsfly, og at disse skal bringe trygghet og beskyttelse både nasjonalt og internasjonalt. Har det samme Stortinget tilsvarende visjoner og økonomisk vilje i kampen mot klimaendringene og til forebygging av skader fra tørke, varmebølger, ekstrem nedbør og flom? Og hva med deg og meg; vil vi fortjene å bli elsket og beundret i vår ettertid?

Kristian Røssaak