Arild Mikkelsen svarer på Benedicte Hambros innlegg «Baklengs inn i Fremtiden?»
 (se under)

Benedicte Hambro skal ha takk for å ha tatt seg bryderiet med å lese min artikkel i «Med livet som pensum». Den debatten hun legger opp til er såpass uklar for meg at jeg meget nølende går inn i den, og en polemikk om forlengs eller baklengs gangart mot framtida stiller jeg i alle fall ikke opp på. Her kommer likevel et forsøk på noen oppklarende punkter sammen med et ønske om en eventuell videre samtale som kanskje kan gjøre oss alle litt klokere.

Av Arild Mikkelsen

Kristendom og metafysikk

Benedicte har tydeligvis et problematisk forhold til begrepet metafysikk. Mitt poeng, som burde gå fram av mye av det andre jeg skriver om i min artikkel, er at moderne vitenskap har forenklet naturen og det skapte for å utnytte naturen, kontrollere den og bruke den.
   Det startet muligens med Descartes, og til slutt fikk vi en avfortryllet natur, for å bruke Max Webers uttrykk. Metafysikk og religion kan gi sitt bidrag til at en slik form for reduksjonisme ikke fortsetter uten motargumenter. Religionene streber etter en sannhet som kan gi mening og forpliktende sammenheng i tilværeslen, en slags livsfortolkende sannhet. Religionenes sannhet har ikke karakter av viten, og bør heller ikke ha pretensjoner om å konkurrere med naturvitenskap basert på empiri, validitet og reliabilitet. Jeg vil hevde at flere sannheter kan leve ved siden av hverandre, og at vitenskapen trenger de utfordringer som relgionenes erkjennelse bringer fram.

Hva med Nelson Mandela?

«Religionene har gjennom historien virket som effektive stoppere for vitenskapens utvikling og den frie tanke», hevder Benedicte, og gjør dermed bordet rent, ikke bare for kristendom, men for buddhisme, hinduisme, for Konfusius og for Islam. At ateisme både er en mulig, og endog forståelig posisjon i vår tids samfunn, godtar jeg selvsagt, men derfra til ikke å se at religionene også har et frigjøringspotensial, er verre å godta. Jeg synes Benedicte gjør det litt lett for seg ved å lese religioner og kristendom inn i den mest reaksjonære tradisjonen som mediene skriver om i dag, nemlig amerikansk fundamentalisme. Hva med tradisjonen fra Martin Luther King, hva med Nelson Mandela og Desmund Tutu, hva med latinamerikansk frigjøringsteologi, og hva med Paolo Freire?
   Påstanden om at USA er det landet som har religion og kristendom i størst grad integrert i hverdagen, mener jeg kan diskuteres, særlig i lys av at den kristendommen vi hører om er formidlet gjennom mediene. Når Benedicte i tillegg leser den medierte kristendommen inn som bakgrunn for USA sin bruk av atomvåpen, for manglende vilje til å løse klimaproblemer osv. blir argumentasjonen usammenhengende. Alternativt synspunkt kunne vært; Sovjetunionen var det landet der ateismen var mest integrert i hverdagen, følgelig…. Dette blir i beste fall tøysete!

Kreasjonisme

Jeg mener ikke at folkehøgskolen skal tale kristenfundamentalistiske kreasjonisters sak! Hvordan går det an å tenke det ut fra det generelle referansegrunnlaget jeg har i min artikkel? Kreasjonisme er en ytterst marginal idé, og jeg kjenner knapt noen sentral europeisk teolog som diskuterer det på alvor. Grundtvigs skapelsesteologiske tanke handler slett ikke om kreasjonisme, men om ansvar for det skapte, og inspirerer til naturvern, kamp mot klimaødeleggelser og forurensing. Grundtvig var på dette punktet førmoderne, og holdt fast på at naturen skulle betraktes som hellig, jmf. Max Weber og Descartes.
   Det er ikke anti-intellektuell kreasjonisme som fører til at flere biskoper engasjerere seg mot oljeutvinning i Lofoten, og det er ikke kreasjonisme som fikk Kirkemøtet til å vedta en skarp uttale mot forbrukersamfunnet for noen år siden, men en dyptgående erkjennelse om menneskets fundamentale ansvar for alt som er skapt.

Ingen religioner finnes i andre utgaver enn som en religion fortolket gjennom mennesker. Dette gjelder også for kristendommen. Alle religioner er kontekstuelle, og må forståes i den sammenhengen de står. Også kristendommen er på den måten kontekstell, og derfor er det forskjeller mellom norsk 1800-talls pietisme, dagens frigjøringsteologi og nye teologiske retninger i Afrika. Dette er både utfordrende, spennende og interessant, synes jeg.
   Jeg vil avslutte dette svaret med å peke på den katolske teologen Hans Küng som hevder at det ikke vil bli noen verdenfred uten religionsfred, og ikke noen religionsfred uten religionsdialog. Samtidig som vi i dagens verden ser at religiøs terrorisme er en stor trussel, mener jeg at det i ethvert mennesket ligger en mulighet til kamp mot undertrykkelse og urettferdighet. Religioner har en mulighet til å løfte fram et universelt ethos, men dette må skje utfra gjensidig respekt for det som hver tradisjon holder for hellig. Dette kan gjøres uten å bli relativistisk og konturløs, vil jeg håpe. En slik samtale menes jeg folkehøgskolen bør invitere elevene til, om det gjøres allerede i dag blir jeg selv sagt glad for det.

Ateistisk standpunkt

Benedicte spør hvorfor jeg velger å peke ut kristen tro. Det står mange svar i kø på det spørsmålet; at en grundtvigianer som meg forholder seg til kristen tro bør vel ikke forskrekke. Et svar av det kvantitative slaget er at jeg velger å tre inn i en lang tradisjon i frilynt folkehøgskole der kristen tro har vært plattform, et kvalitativt svar er at for å kunne delta i en samtale eller dialog må man ha et standpunkt man holder for sant, min kristentro er et uttrykk for min forsantholden, akkurat som Benedictes ateistiske grunnlag er hennes forsantholden. Min subjektive, personlige eller private vei til kristen tro hører ikke hjemme her.

Jeg synes det ser ut som Benedicte og jeg er enige om hva god frilynt folkehøgskoleundervisning kan inneholde; samarbeid på tvers av religion, etnisitet, kjønn og sosial tilhørighet, samt i det å møte elevene i deres søken etter mening. At kristen tro skal forhindre dette, skjønner jeg ikke, like lite skjønner jeg at synet på mennesket som skapt skal føre til kreasjonisme. Heller ikke et konsekvent ateistisk standpunkt kan gli friksjonsløst unna konsekvensene av naturvitenskapelig reduskjonisme når det gjelder hensynsløs utnytting av naturen. Jeg synes også det er merkelig at Benedicte velger å lese meg inn i en så fundamentalistisk, anti-intellektuell og reaksjonær tradisjon at jeg til og med pådrar meg pavelige tilsnakkelser. Om ikke annet burde mitt mangeårige arbeid for palestinere og palestinsk folkehøgskole tilsi at jeg står i helt andre tradisjoner.

Arild Mikkelsen