Øyvind Brandt stiller til valg som  ny leder i Norsk Folkehøgskolelag

 Hva er det som har ført til at norsk folkehøgskole så til de grader går bra for tiden (med noen variasjoner)? Er det bare tidsånden? Eller kan det tenkes å være resultatet av noen svært viktige og riktige strategiske valg og innsatser de siste drøye tyve årene?

Av Øyvind Brandt

Helt siden jeg selv gikk på folkehøgskole i 1977/78, skrev ”hovedoppgave” i historie på dansk gymnas om starten til norsk folkehøgskole, tok utdanning som lærer for å undervise i folkehøgskole, var lærer i folkehøgskolen, var tillitsvalgt og senere informasjonssjef for frilynt folkehøgskole og nå rektor, har jeg vært både forundret og fasinert av forskjellighetene i mellom de nordiske lands folkehøgskoler og ikke minst oppfattelsen av sitt eget lands fortreffelighet på området, til forskjell fra de øvrige nordiske land.
Det er svært bevissthetsutvidende og inspirerende å utveksle erfaringer mellom de nordiske folkehøgskolelandene. Spesielt interessant, når jeg her ser meg i bakkspeilet, er det å sammenlikne de seneste ti-årenes utvikling i dansk og norsk folkehøgskole.

Kompetanseprosjektet

På bakgrunn av økende lånt kompetanse i folkehøgskolen under elevkrisen i 80-årene, var det en skolepolitisk og pedagogisk genistrek å gjennomføre kompetanseprosjektet på begynnelsen av 90-tallet. Dette prosjektet, som våre danske folkehøgskolevenner ikke hadde noe til overs for, førte til en masse utviklings- og bevissthetsarbeid, som i sin tur førte til innføringen av konkurransepoeng inn mot grunnleggende høyere utdanning uten individuell testing, og bedre støtte til folkehøgskoleåret gjennom Lånekassen. I neste omgang er dette en viktig bakgrunn for arbeidet med ny lov om folkehøgskoler, som når den kommer, på mange områder representerer en presisering av vår pedagogiske frihet, og dernest følges opp av mer forutsigbare bevilgninger over statsbudsjettet (selv om bevilgningene ikke holder tritt med kostnadsutviklingen).
   I Danmark har man hatt en lang rekrutteringskrise til folkehøgskolen. Ett utslag av dette er at det nå er tillatt med kompetansegivende undervisning i inntil 50 % på et kurs. Hos våre naboer i sør er det også et krav at hvert kull skal ha minst 50 % etniske dansker, hvilket jeg mener må være i strid med for eksempel lover og regler i EU/EØS, med mindre Danmark har et unntak her.

   En annen viktig forskjell i norsk favør er at vi her til lands har klart å holde på at et folkehøgskoleopphold varer ett år (9 mdr/33 uker). I Danmark har man 3 -4 måneders kurs, altså halvårskurs. Det betyr at de i Danmark må ha minst dobbelt så mange hoder innom folkehøgskolene som de har årselever, samtidig som elevene der kun har halve tiden i denne viktige danningsarenaen.

Samarbeidspartnere

Men danskene har fått til et pedagogisk utviklingsarbeid som kan gi grunn til noen misunnelse. Vi har imidlertid kommet etter i Norge. Ved først etableringen av FUS, som så senere omorganiseres til PUF, har frilynt folkehøgskole fått på plass et viktig redskap og nivå til å bidra i det pedagogiske utviklingsarbeidet på skolene. Ikke minst har dette vist seg i kurs for nye lærere/tilsatte i folkehøgskolen, kurs for praktisk personale og viktige samarbeidsprosjekter mellom de to landskapene, som for eksempel 3D veiledningsprosjektet. Det er senere kommet til en felles internasjonal sekretær som kan bidra med å puffe og dra, inspirere, arrangere og koordinere internasjonalt relatert arbeid ved skolene. Og de siste årene har vi vært vitne til en gryende forskning på folkehøgskole.

   Etter mitt syn er det både viktig og mulig å nå enda lenger i det pedagogiske utviklingsarbeidet. Det handler selvfølgelig først og sist om motivasjon til å stå i slik utvikling for den enkelte lærer, bakket opp av ledelsen ved skolene. Men det handler også om å søke flere felles prosjekter, samarbeidspartnere og eksterne finansieringsbidrag ut over det beskjedne som settes av i folkehøgskolebevilgningen hvert år.

   Ikke minst er jeg overbevist om at et vedvarende riktig strategisk og operativt informasjonsarbeid, ikke minst ved Informasjonskontoret har bidratt vesentlig til den økte elevrekrutteringen. De vilkår som er skapt politisk i form av lov og forskrift, studiestøtte og bevilgninger til skolene har åpnet opp for større elevsøkning. Dette rommet har informasjonskontorene utnyttet og visst å fylle. Ikke uten diskusjon. Først etablerte vi tidlig en fremtidsrettet databasebasert felles nettløsning for rekruttering av elever, hvor skolene selv er ansvarlige for oppdatering av egne opplysninger. Til forskjell fra Danmark og til dels Sverige, fikk vi dermed til en rimelig, robust og lite byråkratisk modell, som utvikler seg videre, og selvfølgelig stadig endrer visuell profil.

Strategisk valg

Videre er det over mange år utviklet en veldig funksjonell og innbydende felles katalog. Den er både vakrere og ryddigere og lettere å navigere i for brukeren enn den danske og svenske, er min ublu påstand. At vi i Norge fikk så mange og store utdanningsmesser kan vi ha mange oppfattelser om. Men når de først er der, har vi i folkehøgskolen klart å benytte også denne kanalen. Og vi må ta med at vi fra første stund var med i StudieStart, som besøker videregående skolers tredjeklasser rundt om i landet, med gode og gjennomtenke opplegg, samtidig som økonomien i deltakelsen er håndterlig pga av den logistikkinnsatsen folkehøgskolene samlet sett bidrar med.
  
   Et annet viktig, men slett ikke selvsagt strategisk valg var å utvikle en felles moderne folkehøgskolelogo, både til bruk på nettet, men også i all annen felles informasjonsvirksomhet. At vi også etter 7 års arbeid klarte å samlokalisere kontorene, heller ikke noe som kom av seg selv, bidrar til at folkehøgskolen fremstår samlet og gjør henvendelser enklere ved at det kun er én adresse å forholde seg til.

   Informasjonskontoret sto også i min tid bak mange nasjonale eller samarbeidet i regionale arrangementer, som et ledd i å synliggjøre skolene overfor publikum/samfunnet. Nevner i fleng arrangement på Egertorget i Oslo, Julsangdagen i julgryteaksjonen i Trondheim, kulturdagen i Grieghallen i Bergen, kampanjestarten på ”Balanseakten”, FN 10-året for undervisning i bærekraftig utvikling med avduking av meget synlige tre statuer og dans med mer på Jernbanetorget i Oslo, TV-serie om folkehøgskolen i 10 deler på TV2 (som kunne vært bedre utført, men like fullt bidrar til å sette oss på kartet) og ikke minst den nasjonale ungdomslekfolkskonferansen ”Mottakerplakaten”, som resulterte i deltakelse i flere direktesendte programmer i NRK, avisoppslag og utsendelse av en medieetisk plakat til alle undervisningsinstitusjoner fra og med ungdomsskolen, Stortinget, medieredaksjoner og forlag. Vi kan legge til nettkampanjer, bilag i Aftenposten+ og TV-reklame.

Politisk arbeid

Vi skal antagelig heller ikke undervurdere viktigheten og riktigheten av informasjonsseminaret og FUS i (informasjon) og informasjonsmøter på den enkelte folkehøgskole, der informasjonskontoret bidrar med kunnskap, kompetanse og kanskje noe inspirasjon.

   Mer kunne vært skrevet.. Til konklusjon vil jeg hevde at et grundig og viktig og gjennomtenkt politisk arbeid, både fagpolitisk og skolepolitisk, paret med godt utviklingsarbeid både på skolene og sentralt, og ikke minst et solid informasjonsarbeid over tid er kronet med tilfredsstillende lovgivning som gir relativ god økonomisk forutsigbarhet, og god elevsøkning til skolene. Det viktigste er selvsagt det positive og engasjerte arbeidet som utfolder seg i møtet med eleven. Men uten fellesskapets innsats for å skape så gode vilkår som mulig for å få til disse møtene på skolene, tror jeg det fort ville bli svært tungt.

   Men verden stopper ikke opp. Hva er hovedutfordringene fremover for norsk folkehøgskole for å kunne fortsette vårt viktige kulturelle og dannelsesmessige bidrag til den enkelte og samfunnet? På det fagforeningsmessige området står vi åpenbart midt i en utfordring i å sikre at vilkårene for det folkehøgskolemessige, som vi lever av, blir ivaretatt i avtaleverket mellom partene, samtidig som det er en vedvarende utfordring å sikre politisk oppslutning rundt folkehøgskolene i form av lov og forskrift med tilhørende bevilgninger. For å sikre en bred politisk oppslutning og legitimitet tror jeg at vi i folkehøgskolen må bli flinkere til å vise frem den innsatsen vi gjør på det samfunnsmessige og kulturelle området, og utvikle dette arbeidet videre – på elevenes premisser. Verdenssamfunnet, og Norge, står midt oppe i store utfordringer for at menneskelig virksomhet skal kunne bli bæredyktig, både miljømessig som kulturelt. Norsk folkehøgskole har igjen og igjen vist at den med glød og entusiasme kan utvikle seg, og ligge i forkant av annen type skole. Kanskje fordi vi er så tett på elevene hele døgnet og derfor lettere enn andre registrerer behov og trender, samtidig som vi har friheten til å skape nye tilbud ”over natta”. Denne utviklingen tror jeg fremover i større grad også må svare på behovene i flere grupper av unge enn vi så langt har hatt tradisjon for i Norge.

Kompetansebase

Et betydningsfullt element for å styrke vår status, selvfølelse og evne til å reflektere over vår egen virksomhet, for derigjennom å utvikle oss videre, er forskning og etterutdanning. Uansett hva vi måtte mene om det forskningsarbeidet vi har sett starten på de to seneste årene, bør dette få utvikle seg videre for kanskje også å kunne bidra til å etablere en kompetansebase ved en av våre lærerutdanningsinstitusjoner.

   Skal vi sikre gode og funksjonelle rammevilkår fremover er det avgjørende at vi i frilynt folkehøgskole står sammen i Norsk Folkehøgskolelag. Uavhengig av om vi er rektorer, lærere eller praktisk personale er det kun ved å være organisert og evt. aktive i NF at vi kan gi NF den nødvendige backing og tyngde som må til for å lykkes, både i det idémessige arbeidet, det skolepolitiske arbeidet, det felles pedagogiske utviklingsarbeidet og det fagforeningsmessige. Ingen andre ivaretar dette. Vi kan ikke overleve uten. Tenk deg at vi sitter på hver vår skoletue og kun har for eksempel HSH/KS og Utdanningsforbundet å snakke med… Uansett hvilke utfordringer vi vil møte organisatorisk fremover, er det avgjørende at folkehøgskolekompetansen ivaretas av oss selv, i form av og med base i en sterk, levende felles frilynt organisasjon.

   Og så må vi aldri miste av syne at vi er til for den enkelte elev inn i et samfunn og ikke omvendt. Vi må derfor stadig ”bevise” viktigheten av rammevilkårene som skal sikre det frie og frivillige og dermed dannelse i form av utviklet evne til å være oppmerksom, til å se, og agere ansvarlig i små og store fellesskaper. Som den norske fotokunstneren Per Barclay sier det, ideen skal være klar, men tolkningsmuligheten mange. Lenge leve (energien i) forskjelligheten, både i samfunnet og mellom skolene – men samlet i et potent, positivt og engasjert fellesskap.