Av Geir Ertzgaard

I det stille går diskusjonene høylydt på folkehøgskolene. Skal vi være venner med våre elever? Selvsagt skal vi være det, men hvor skal vi være venner med de? Holder Facebook? Eller holder det ikke?

Det fins ingen felles kjøreregler for bruk av sosiale medier i folkehøgskolen, og i hvertfall ikke for Facebook. Til det er fenomenet fremdeles enda for nytt, og verken vi eller samfunnet har klart å utvikle et felles sett av standarder som skal guide oss gjennom en virkelighet som mange av oss rett og slett ikke forstår oss på, og som ingen av oss kan hevde at vi forstår konsekvensene av. Omtrent som livet, er det ikke?

   Det fins to svar på dette spørsmålet: Ja og nei. Og der svarene er polære, oppstår også leierene. På den ene siden de progressive og nytenkende som ser på all utvikling som en forbedring og en mulighet. På den andre de reaksjonære, de som velger den sikreste løsningen: å ikke prøve noe før man er sikker på at man gjør det riktig. To skritt fram og ett tilbake. Nå vil du vil si at jeg karrikerer, og ja, det gjør jeg. Mellom polene fins det en hel verden av variasjoner, og det kan være lurt å huske at det er på polene man også er mest isolert fra den verden resten lever i.

   Spør du om begrunnelsen til å velge avholdenhet (nei, man skal ikke være venner med sine egne elever) henvises en til vår status som rollemodeller. I den rollen vi spiller som folkehøgskoleansatte er det ikke plass til Facebookvennskap. Men hva det ligger i å være rollemodeller akkurat på dette området er ikke så lett å få tak i. Ligger det i vår rolle som autoriteter? Kan man ikke være autoritet og venn samtidig? Skal ikke folkehøgskoleansatte være venner med sine elever i den «virkelige» verden? Og hva vil det si å være «venn», i klasserommet og i den sosialpedagogiske sfære, og det å være «venn» på Facebook. Er ikke Facebook en del av den «virkelige» verden?

   Men hva når du får vite ting du ikke vil vite? Bilder fra internatene, meldinger elever imellom som du ikke vil ha del i? Det er jo også en mulighet, er det ikke? Hvordan forholder man seg til slike ting? Skal man glatt overse det som autoritet, og dermed utviske sin egen rolle veileder og grensesetter i vår jobb som reiseguider gjennom et år av et liv?

   Hva sier så elevene? Du får begge svarene fra de også, om enn kanskje i mindre velformulerte ordelag: Den ene som sier at, nei, det venter jeg med til skoleslutt. fjesboka mi er en personlig greie, eller den andre som bryter ut: «hæ? De vet jo ikke hva de snakker om. Klart vi skal være venner».

   I denne situasjonen prøver noen å meisle ut kjøreregler. Noen er restriktive, andre appellerer til folkeskikk og sunn fornuft. Men den dominerende holdningen er at Facebook er et sted man informerer – ikke sosialiserer. Man velger altså å benytte det som et markedsføringsverktøy, men ikke til det Facebook i grunnen er: Et sted å bygge sosiale relasjoner.

   Hva sier jeg? Jeg har vært på Facebook nesten siden opprettelsen i USA for seks-sju år siden? Jeg vet ikke om jeg vil gi et ordentlig svar på det enda, annet enn at det er mye lettere for å gehør for forsiktighet og avstand enn det er for nytenkning og involvering – og kanskje også for det å være med og bidra til en utvikling.
   Det spesielle med sosiale medier generelt og Facebook spesielt er at to verdener møtes og utvikler noe nytt. Kontinentene mellom polene hadde ikke blitt oppdaget hvis vi ikke hadde vært nysgjerrige, utforskende, og prøvd å finne ut hva som lå der ute.

   Et konkret dilemma: Man sier at lærere ikke skal være venner med foreldrene på Facebook. Men hva sier man til en lærer i et lokalsamfunn der alle kjenner alle, og sladra går fra nabo til nabo med lydens hastighet, hvor vennskap mellom lærer og foreldre ikke bare er en mulighet, men en naturlig del av det sosiale livet. Det én vet, vet alle, men i et mindre format.