Sir Ken Robinsons tanker om vårt utdanningssystem har også nådd mainstream media; i Skavlan nylig fikk han anledning til å presentere noen av sine hovedpoeng. Vi kan bare håpe at dette åpner for en generaldebatt om grunnutdanninga i Norge.

Av Bjørn Olav Nicolaisen

Folkehøgskolen har mottatt en utfordring fra statsråden om å arrangere sommerkurs for ungdommer som ikke fullfører videregående, eller ikke består eksamen. Tanken er at disse ”frafalne” skal gjennom 3-ukers intensivkurs i realfag og norsk, for så å gå opp til ny eksamen. Det skal ikke mangle på penger, og man er (til en viss grad) villig til å se gjennom fingrene når det gjelder lov og forskrift for folkehøgskolen; der det altså heter at skoleslaget skal være uten eksamen og pensum.

Det er lett å bli blendet av denne muligheten til å ”stille opp” i en nasjonal skoledugnad, og få sårt tiltrengt oppmerksomhet fra politikerne som stadig etterlyser folkehøgskolens plass i utdanningssystemet. Men la oss tenke oss litt om…

Kan folkehøgskolen – i stedet for å yte førstehjelp i dagens system – heller delta i prosessen med å skape et nytt utdanningsparadigme?

Alt er usikkert

Frafallet i dagens grunnopplæring (grunnskole og videregående skole) er høyt – men kanskje ikke så overraskende. Det som i grunnen overrasker, er at politikere og utdannings-teknokrater tenker tradisjonelt omkring problemet; det er IKKE systemet det er noe galt med, men de som skal gjennom kverna. Svaret på utfordringene blir følgelig å pøse på med mer av det samme; større press på 16-19-åringene, mer trykk på realfag og eksamen. Alt fokus er lagt på utdanning i tradisjonell forstand, fordi dette skal løse vår store utfordring på lengre sikt; å gjøre våre barn til økonomiske innsatsfaktorer i en post-industriell økonomi.

Problem 1: Selv om vi kan tolke noen utviklingstrekk (som f.eks. demografi), så vet vi lite om den økonomiske situasjonen i framtida – og dermed om hvilke utfordringer vi som samfunn vil stå overfor. Eksakt hva den post-industrielle økonomien skal bestå av, er foreløpig uklart. Det eneste som er sikkert, er at alt er usikkert…

Problem 2: Vi har et utdanningssystem som er designet for ei annen tid; det moderne prosjektet. Skolen er som en produksjonsbedrift, der det skal produseres et visst sortiment bestående av yrkes- eller studieforberedt ungdom. De som ikke fullfører, ses på som feilvare og blir sendt til resirkulering. Produksjonen foregår som på samlebånd; på helt bestemte plasser i produksjonen blir varen utstyrt med f.eks. norgesgeografi eller trigonometri, og forsøkt kvalitetssikret ved hjelp av eksamen. Dette designet er muligens ikke lenger tilpasset dagens situasjon. Kanskje vi må bygge et nytt post-industrielt utdanningssystem?

Problem 3: Er det egentlig så selvsagt at alle norske ungdommer skal gjennom 13 års grunnopplæring? Ville det ikke ha vært mer naturlig om mange av ungdommene valgte noe annet enn videregående skole etter 10. klasse? Men er det mulig?

Motivasjonsproblemer

Vi kan med en viss rett hevde at et viktig motiv for Reform ’94 var å avskaffe arbeidsledigheten blant ungdom. Allerede her ligger altså en årsak til dagens problemer; mange ungdommer ble presset inn i skoleplasser de ikke ville ha. Når reformen i tillegg førte til mer plass for teorifag og mindre plass for praktiske og estetiske fag i skolen, forsterket dette motivasjonsproblemene, spesielt i den videregående skolen. Pedagogisk har man møtt disse motivasjonsproblemene med å lesse mer ansvar over på elevene, og kalle det ”ansvar for egen læring”. Elevene måtte selv ta ansvaret for manglende motivasjon, altså. En gigantisk pedagogisk ansvarsfraskrivelse, spør du meg.

Vi har nå oppdaget og erfart virkningene av de siste tiårs skolereformer – og uavhengig av politisk ståsted, er vi enige om at ikke alt ser like bra ut. Gjennomstrømmingsproblematikk har i den siste tida hatt hovedfokuset. Men fortsatt ligger målet fast; flest mulig gjennom, på kortest mulig tid. Effektiv produksjon.

Men hva om vi la vekk hele dette perspektivet, og forsøkte en ny tilnærming?

Dette åpner også for mange spennende tanker. Hva bør grunnopplæringa bestå av? Hva er det vi bør utruste ungdom med, før vi slipper de løs på framtidas utfordringer? Framfor alt; hvilke styrker/evner er det barn og unge har i 2010, som vi ikke klarer å utnytte eller videreforedle i dagens skole?

Visjonene har druknet

Hva har folkehøgskolen å bidra med? Hvilke sider ved det moderne menneskets liv er det vi er gode til å utvikle? Burde noe av dette være viktige deler av en ny basiskompetanse (grunnopplæring)? Hvilke pedagogiske redskap er det vi bruker, som skaper motivasjon og læring hos skoletrøtt ungdom?

Hvorfor er ikke karakterer et hensiktsmessig motivasjonsredskap? Fordi det er en falsk belønning! Den faktiske, ekte belønninga ved all utdanning skal være kunnskap og kompetanse, det du faktisk lærer. Situasjonen i skolen i dag er at den falske belønninga har blitt det eneste som er viktig for elevene; kunnskap/kompetanse er bare relevant dersom det utløser gode karakterer. Dermed er det slik at karaktersystemet faktisk motarbeider grunnutdanningas mål.

Det er fristende å peke på den generelle delen av Kvalitetsløftets læreplan; her beskrives hvilke egenskaper og talenter den norske skolen bør sikte mot å utvikle. Jeg tror de fleste skolefolk mener at dette er et flott dokument, med en fantastisk visjon om hva norsk skole skal være. Problemet er at disse visjonene har druknet i hverdagens pensum-, karakter-, og eksamensjag.

Hvor mange norske 20-åringer kan lese den generelle læreplanen, og etterpå si: ”Dette er en god beskrivelse av meg, etter 13 års grunnopplæring.”?

Det er lenge siden folkehøgskolen virkelig representerte et pedagogisk alternativ som ble lagt merke til i skoledebatten. Frafallsproblematikken gir oss en mulighet til å lansere nye tanker om hva grunnopplæringa skal være. Tar vi utfordringa?