Kristian Røssaak,  FN-sambandet

En biolog vil kanskje si at det ikke finnes noen mening utover å bringe genene videre. En religiøs person vil kanskje mene at det er å søke og å oppfylle Guds plan med hennes liv. Kanskje det.

   Folkehøgskolen, en skole for livet, må derfor hjelpe elever og ansatte til å komme i bruk, til å la seg ta i bruk. Hvordan? Som et lite tannhjul i et større maskineri, hvor man utfører sine begrensede oppgaver for at et større hele skal fungere. Noen ganger det, og andre ganger som den drivende skapende kraften; arkitekten, ingeniøren, snekkeren. Andre ganger i bruk slik fuglesang og sommerfugler fyller sinnet med ærefrykt og undring.

Fellesskap
   Det betydningsfulle ved å være i bruk er også formulert som et politisk slagord. «Hele folket i arbeid», er et sympatisk uttrykk for alles rett og plikt til å ta del i arbeidslivets goder som lønn, pensjonsrettigheter, forsikringsordninger, selvrealisering og fellesskap. Samtidig ledes tanken mot masseproduksjonens ensretting og overforbrukets naturødeleggende forflatning. Det er en gammel sannhet at vi for lengst har overtrukket alle kontoer, at vår levemåte verken er moralsk eller miljømessig bærekraftig.
   Dessverre har finanskrise og truende klimaendringer heller ikke tvunget fram alternative modeller for økonomi, tvert i mot. Krisepakkene stimulerer en fortsatt forbruksdrevet økonomi og millioner av mennesker skal tilbake til et næringsliv som ikke ser alternativer til fortsatt ødeleggelse av natur og overforbruk av naturlige ressurser. Samtidig er det hundrevis av millioner mennesker som med full rett krever å øke sitt forbruk av energi, vann og mat; mennesker som ikke lenger kan leve av ånd alene. Vi derimot, trenger neppe å øke vårt materielle forbruk. Det vi trenger er en kursendring hvor det blir interessant å realisere seg sjøl som noe annet enn forbruker, en kulturendring hvor det å lære noe nytt, blir mer interessant enn å kjøpe noe nytt. Kan folkehøgskolene tilby noe i denne situasjonen?

Eksotisk lekegrind?
Svaret på mitt eget spørsmål må være et jublende: selvfølgelig!

   Hvert år reiser hundrevis av norske ungdommer til utlandet i regi av folkehøgskoler. En ypperlig anledning til å gi andre bilder av verden enn som eksotisk lekegrind. Legge til rette for møter hvor ”den andre” framstår som et menneske, som pust og puls, med historier og håp, som noe langt mer enn kalde tall og statistikk.
   Med utgangspunkt i nysgjerrighet og sannhetslengsel kan skolene være med å bygge kulturell kapital som motvekt til sjølforsterkende forbruksjag.
   I en tid preget av lettvinte og nedlatende beskrivelser kan skolene tilby kunnskap og øvelser i empati og toleranse. Refleksjon og langsomhet framfor rastløshet og angst.
For å ha nevnt noe.

   Vi kan ikke fortsette som før og det er naivt å tro at teknologi og flaks vil løse flokene – selv om begge deler vil være en del av løsninga. Men hva det skal være vet ingen. Vi står overfor utfordringer vi aldri tidligere har sett og må møte det på måter vi enda ikke kjenner. I en slik situasjon må alle menneskets ressurser og evner settes inn. Det utadvendte energiske og det rike, indre liv.
   Meninga med livet er å være i bruk og tida vi lever i utfordrer oss på noen nye måter å sette mennesket i bruk på. Her tilbyr folkehøgskolene tid og rom for refleksjon og utprøving av gode måter, bærekraftige og framtidsretta, å være i bruk på. Ikke?