Fra sans og samling?
Da er vi inne i den optimistiske, travle tiden igjen der
Men hvordan ser vi på søkerne egentlig, og hvordan ser vi på oss selv?
Noen sender ut opptaksbrevet allerede 31. januar, og tolker det som om de begynner opptaket dagen etter, fordi det er da opptaksbrevet kommer i postkassa.
Hvis vi sier at opptaket begynner første februar, betyr ikke det at vi begynner første februar, eller snakker vi oss selv i ring?
Eller vi sender SMS-er, ikke bare til den forventningsfulle søkeren, men også til moren i håp om at de skal oppfatte oss som interesserte i elevene.
Jeg begynner virkelig å lure: Skal ikke opptaksprosessen foregå med samme dannede og respektfulle måte som den måten vi omgår folk resten av året, eller er konkurransen
Nei, det er kanskje lett for meg å si som har mer enn nok søkere til linja «mi»!. Har vi ikke respekt nok for søkerne at når vi sier at de får fjorten dager å tenke på, så får de fjorten dager, uten at vi skal være på de med påminnelser og bønner og videosnutter og jeg veit ikke hva for at de skal velge akkurat vårt tilbud?
Kanskje skal vi stikke fingrene i stedet for huet i jorda og tenke at hvis ikke folk sier ja til tilbudet vårt, så har de faktisk en god grunn til det. En av grunnene kan være at det vi tilbyr ikke er godt nok, og da hjelper det ikke med masing og bestikkelser. En annen kan være at søkerne våre faktisk er voksne mennesker som kan tenke selv og som har både hue og vett til å selv finne ut hva de skal velge uten at vi på død og liv skal mane fram det rette valget for dem. Men kanskje det er sånn det skal være, og vi kan gå inn i var stadig større rolle som klovner og sirkusartister som står på hodet for å underholde våre ungdommer til døde?