Men jeg kan nyte en vakker solnedgang.

Det er noe jeg ikke forstår. OK, det er mye jeg ikke forstår. For eksempel Snåsamenn, engleskoler, alternativmesser, besøk fra andre siden i kanal FEM. Og prøver du deg på jobben eller hjemme med noen gram skepsis, får du klar beskjed om hvor trangsynt og gammeldags du er… Vil folk absolutt lures? Ibsen har selvfølgelig forstått det når han skriver om ikke å ta livsløgnen fra et menneske ellers dør det. Eller som Woddy Allan sier at Too much reality kills you. Eller er det slik?
 Kanskje vi går oss vill i det at vi er opplevende følelsesbaserte og rasjonelle vesener, som er henvist til å utfolde dette irrasjonelle livet på vitenbasert overlevelsesatferd i en virkelig verden?

Fornuft og følelser
Som barn av opplysningstiden og med et lengre liv i folkeopplysningens tjeneste er det forstemmende og overraskende å vær vitne til i hvor stor grad det irrasjonelle styrer en stor gruppe mennesker. Hvert fall om jeg skal tolke mediebildet, som vel ser at denne type stoff for mange/tilstrekkelig antall seere til å selge reklametid for samme type stoff.. Før kalte man det bl.a. overtro. Men det er både missforstått og kan være svært fatalt å ensidig eller i stor grad basere sitt liv på det. Er vi ikke kommet ut av middelalderen. Vi har som menneske overlevd og utviklet oss nettopp på grunn av vår evne til rasjonell tenkning, basert på vår evne til å huske og å fantasere – se bakover og fremover, og ikke kun leve i et bevisstløst nu. Missforstå meg rett. Både det rasjonelle og det irrasjonelle, fornuft og følelser, det åndelige om du vil, er uløselige dimensjoner av det å være et menneske. Men et eller annet sted må det ha gått galt. Et av utallige uttrykk for dette er den danske (og fornorskede) The julekalender, hvor nettopp temaet var kampen mellom de rasjonelle Nåsåer (”Å,ja-er”) som hadde fortrengt nissene, de irrasjonelle – til Amerika! – hvorved nissene hadde måtte forlate nøkkelen til livets bok, som de nå ville finne tilbake til. Midt i kampen mellom partene/dimensjonene sto mennesket (Oluf og Gjertrud), som ikke helt forstår hva de utsettes for.

Alternative bevegelser
La meg dra på en seilemetafor. Det vil fort bli fatalt om jeg skulle navigere min seilbåt basert utelukkende på følelser. Her vil rasjonelle vitensbaserte kart, kompass, værmeldinger, kunnskap om båten med mye mer være avgjørende for en sikker seilas. Samtidig – og ikke i motsetning til – vil slik seilas både forut, under og etter også innebære en sterk irrasjonell komponent, at det er en vidunderlig følelse å mestre seilingen, frykte og respektere uværet, og å oppleve en vakker solnedgang. I dag kan mye av det vi kaller alternative bevegelser synes som de snur disse tingene på hodet. Det irrasjonelle, følelsesbaserte, ikkedokumenterte gjøres til ”sannhet”, blir det man navigerer etter, ikke sjeldent fulgt av klingende mynt i kassen for enkelte. Hvorfor det er slik er et interessant spørsmål, som i min (intuitive) optikk handler om unnlatelser og glemsel, overflodsamfunnets kjedsomhet og uoverskuelig ekspertvelde og byråkrati. Kanskje?

Vi mennesker ser ut til å leve ut vår vilje i våre liv i spennet mellom tro og viten, og overtro; er prisgitt – eller benådet til å leve i spennet mellom det rasjonelle logos og det irrasjonelle pathos. Det er noe av det mest sentrale ved det å være menneske. Vi kan ikke leve som rene fornuftsvesener. Ei heller utelukkende basere våre liv på det irrasjonelle. Men de to dimensjonene må spille sin rette rolle i våre liv og i vårt samfunn. Ikke på motsatt banehalvdel. Og kombinert med vurderinger basert på verdier og holdninger, et ethos.

Overtro på toppen
I dag kan jeg ofte fristes til å si at mange plasserer tro over viten og overtro på toppen. Slik hierarkisk tenkning er nok verken riktig eller fruktbar. Skulle jeg forsøke meg på et annet mentalt kart ville det være noe i retning av å basere mye av viljeshandlingene mine, f.eks. knyttet til jobb, transport og helse på viten og rasjonelle og etiske vurderinger, selvfølgelig uløselig knyttet til motivasjon og glede og andre følelser forbundet med det, mens det livsfortolkende området nettopp også er poesiens og det irrasjonelles område. Det er selvfølgelig en nær og uløselig og spennende sammenheng mellom disse dimensjonene. Og det er en utfordring og et risikoprosjekt at det rasjonelle må basere seg på viten som er ufullstendig og i endring – noe glemmes, annet finnes. Men at jeg kjenner til hvordan noe virker, tar aldeles ikke fra meg gleden ved at det finnes. Områder som unndrar seg rasjonaliteten er utfordrende og spennende og trenger et (flere) språk (innganger). Overtroiske forestillinger eller mystisk språk, og for min del de historiske tradisjonelle religiøse systemenes språk og dogmer forkludrer dette. Kunstnere og filosofer kan på en helt annen, tidsvarende og fordomsspørrende måte evne (å hjelpe til med) å artikulere livsdilemmaer og forslag til fortolkninger – og er derfor livs-viktige.

Våken, undrende, kritisk og fordomssørrende
Film, f.eks., er sammen med musikk noen av de kraftigste kulturelle arenaene i dag, og voldsomt preget av og helt avhengige av den emosjonelle dimensjonen. Men det at jeg vet hvordan en fortelling skrues sammen og fungerer, og hvordan et musikkinstrument skal spilles, evt. sammen med andre, tar aldeles ikke noe vekk av magien, poesien eller det mer rasjonelle bakenforliggende tema. Tvert i mot. Jeg er ikke lenger et bevisstløst offer for verktøybruken til verkets skaper. Min rasjonelle vitensbasis øker opplevelsen – og evnen til å forkaste – og vise versa.

Det er denne våkne, undrende, kritiske og fordomsspørrende evnen vi skal styrke i folkehøgskolen.

I ”gamle dager” kunne nok mye i navigeringen i mangel på viten, basere seg på myter og overtro. Og mange forliste. Men etter hvert lærte man, høstet man kunnskap og kunne mer og mer basere seilingen på kunnskap, og gleden over det. Jeg ønsker meg ikke tilbake. (Og hvis dette ble uklart, har du nok rett.)

Øyvind Brandt