Av Benedicte Hambro

Jeg er ikke facebook-venn med noen av årets elever på Ringerike folkehøgskole. Ikke fordi ingen har spurt, men fordi det innebærer TMI (too much information) om årets kull; planer for utelivets gleder og festrapporter fra de samme gledene med bilder, sladder og kommentarer. Jeg behøver ikke å vite det, og jeg vil ikke vite det. Saken er jo at jeg vet det likevel. Etter lang fartstid i folkehøgskolen og tett kontakt med elevene, får jeg mer enn nok informasjon.

I Folkehøgskolen #5 2010 skriver Marte Fougner Hjort i spalten Skråblikk om NRKs program ”Partydronninger”. Det er et realityprogram der utagerende, forfyllete og vulgære jenter i løpet av seks uker skal kjempe om å bli den mest veltilpassete, høflige og velartikulerte unge damen. Det er en meget bratt dannelsesreise – de skal passe inn i den øvre middelklasse og settes på diverse prøver deretter. De unge damene er som utagerende folkehøgskoleelever fra dine verste mareritt. I møte med lærerne, som Marthe Fougner Hjort beskriver som ”selve erkebildet av snerpete, humørløse britiske overklassekvinner”, blir det ”gråt, latter, kjeft og utskjelling, alt som hører med i et reality-tv-konsept”. De unge deltagerne må dempe seg og ta mindre plass skal de ha sjansen til å vinne konkurransen. Marte Fougner Hjort er fascinert av programmet og tenker at det er akkurat det motsatte av hva man lærer på en folkehøgskole.

Jeg er tilsvarende fascinert over programmet og tenker at det er akkurat det elevene lærer på en folkehøgskole. Men våre elever bruker 33 uker på å lære å finne sin plass. Partydronningene må tilegne seg den samme kunnskapen på skarve seks uker. Det er klare forskjeller på et reality-program og folkehøgskolen. Hos oss kåres ikke én vinner, det er ytterst få som blir bedt om å reise hjem, og jeg liker å tro at lærerne ikke bare blir sett på som snerpete og humørløse. Men for at vi skal få et skoleår til å fungere, er det klart at enkelte elever, både gutter som jenter, må dempe seg og at skarpe hjørner må rundes av.

For mange elever er det en overraskelse at deres ønsker blir hørt, men ikke nødvendigvis oppfylt. De blir overrasket over at de ikke har uinnskrenket frihet til å gjøre det de vil, og at de må gjøre kjedelige plikter de ikke vil. Men den største overraskelsen for mange er faktisk at de må stå til rette for det de gjør eller ikke gjør.

Våre elever skal lære å se sin egen og andres rolle i fellesskapet. Det fører til gråt, latter, kjeft og utskjelling, alt som hører med i det virkelige liv. Min oppgave som lærer er å være tilstede, være tydelig og å sette grenser. Ikke ulikt de snerpete programlederne. Men i motsetning til dem har jeg 33 uker å gjøre det på. 33 uker som gir rom for morsomme diskusjoner, gode samtaler, felles opplevelser og inntrykk, lek og spill, samarbeid om seminarer, fester, elevkvelder, dugnader og turer i tillegg til konfrontasjoner, kamp og uenighet.

I vår grunnregel står det at elevene skal oppføre seg på en slik måte at det ikke er pinlig for dem selv eller skolen. Vi definerer hva som er pinlig, og ja, innimellom er vi snerpete og humørløse.

Jeg er glad for alt jeg ikke behøver å ta stilling til. Derfor er jeg ikke venn med årets elever på facebook. Når jeg forklarer dem hvorfor, ler de overgivent, himler med øynene og sier oppgitt: ”Benedicte, du kommer i vennegruppen ”voksne”, og da får du ikke vite alt.”