Jeg har blitt mer og mer gjerrig med tida mi. Ikke sånn å forstå at jeg isolerer meg, men jeg har blitt «heimkjær» – det er ikke lenger like interessant å være hjemmefra i flere døgn av gangen.

Med å være «hjemme» mener jeg her hjemme privat og på jobb; sammen med familie, venner, elever og medarbeidere trives jeg godt – enten vi er hjemme eller på tur.

Men å reise f.eks. til Oslo på etellerannet samling, møte eller kurs er ikke lenger så interessant.

Er det fordi jeg begynner å bli gammel? Eller lei?

Nei – jeg vil helst ikke tro det. For meg handler det mest om hvor og hvordan jeg har lyst til å bruke tida mi; i arbeid og fritid der jeg får brukt evnene og talentene mine, som aktiv bidragsyter i å utvikle verdens beste skoleslag. Eller som mer eller mindre passiv konferansedeltaker på et hotell langt hjemmefra.

Jeg har kommet hjem fra et 3-dagers opphold i Oslo; rektorforum, årsmøte i IF, og årets folkehøgskolekonferanse. Neste utkalling til slik tjeneste er på nyåret, og jeg sitter og kjenner at jeg egentlig har behov for å ta et oppgjør med denne møteformen. Jeg har forsåvidt ingenting å utsette på disse 3 dagene i Oslo; frustrasjonen er mer generell.

Jeg innrømmer gjerne at jeg ser fram til å møte kolleger fra hele landet, men jeg blir frustrert over at vi aldri får tid til de store viktige samtalene; som å snakke om hva folkehøgskole er for noe; nå, og i framtida. Det blir noen tilfeldige korte samtaler over en kaffekopp eller en halvliter.

Aldri tid til et dypdykk i skoleideen.

Hvordan er det mulig å samle Norges fremste ekspertise på folkehøgskole, og så la dem være passive tilhørere? Jeg får aldri vite hva mange av mine kjære kolleger tenker om skoleideen vår – langt mindre får jeg finslipt og videreutviklet mine egne tanker om folkehøgskole i et enestående kollegium der det fins et hav av kompetanse.

Jeg er ikke flink til å delta ved laaaange bordseter med dannet konversasjon. Det har aldri vært min arena, men jeg beundrer de som er flinke til det. Men plasser meg i ei forsamling med en noenlunde klar agenda – og jeg kan bli en riktig møteplager med alle mine tanker, mer eller mindre klare. Jeg kan bare skylde på at jeg er en søkende sjel, og ikke har funnet så mange svar ennå…

Jeg har ved mange anledninger etterlyst et møteprogram som gir god plass til samtale – gjerne i plenum, og helst med et tema – men blir som regel avfeid med at «det er bare du som mener dette». Men jeg kan ikke unngå å legge merke til at det er mange rektorer som ikke møter til rektorforum eller -møtet (f.eks. var 18 av 48 skoler fraværende ved IF-årsmøtet).

Gjennom 25 år i folkehøgskolen, hører det til sjeldenhetene at jeg har deltatt i forsamlinger med god tid til å samtale om skoleideen vår. De gangene det har skjedd, er det gjerne i en tradisjonell debattform – med noen innledere og korte runder med diskusjon etterpå. Like fullt bruker vi gjerne termene «god tid», «dialog» og «herredømmeløse samtaler» om vår pedagogiske praksis. Et misforhold jeg gjerne peker på, uten at det så langt har ført til noen endringer.

Etter 25 år bør jeg nå ta konsekvensen av mine erfaringer; jeg lærer mer om folkehøgskole-ideen i samværet med mine elever og medarbeidere – enn å sitte som passiv tilhører på et rektormøte. Følgelig bør jeg prioritere tid sammen med dem.

Samtidig har jeg tenkt å hive meg inn i planlegginga av neste års Trøndermøte (distriktsmøte i NF) – der min egen skole er arrangør. Vi har planer om å bruke en alternativ møteform, der deltakerne er aktive og der vi alle sammen påvirker læringsutbyttet. Framfor alt skal det være tid til å samtale og fabulere.

Rektormøte i januar? Føler ikke helt for det, gitt. Men prøv gjerne å overbevise meg…