Forsiktig, forsiktig….
Publisert
| Oppdatert
Dette er min bloggdebut.
Jeg veit ikke hva slags inntrykk det gjør på deg som leser at jeg forteller det, men jeg har altså ikke ytra meg i en blogg tidligere. Langt mindre oppretta min egen. I det hele tatt har jeg viet bloggsfæren liten oppmerksomhet, uten at det er uttrykk for noe prinsipielt standpunkt. Fra tid til annen har jeg vært innom bloggere som beskjeftiger seg med interesseområder som ikke belyses i andre medier jeg har tilgang til, men jeg har ikke haka av blogger for å følge dem systematisk.
Hvorfor det er sånn? Mest sannsynlig fordi jeg i en alder av 55+ ikke er så veldig innstilt på å hengi meg til nye medier. Det er bøker og aviser og tidsskrifter som har vært mine greier, og jeg har uoverskuelige mengder av alle deler som jeg ikke rekker over. Ille er det, for jeg kjøper bøker på ren refleks – og de blir stående ulest. På samme måte er det med tidsskrifter, de hoper seg opp på nattbordet og i badstua(!), med det resultatet at jeg har dårlig samvittighet også der. Avisene klarer jeg å komme gjennom, men det er i grunnen bare irriterende, for de er det minst viktige av alt som omgir meg.
Selvfølgelig veit jeg at det er de sosiale mediene som dominerer i de unges kommunikasjon, men betyr det at jeg skal adoptere deres preferanser? Menn på min alder blir jo med full rett stempla som idioter hvis de begynner å kle seg som 19-åringer, men facebookere skal vi bli. Og bloggere. På rektorforum nå nylig hørte jeg en kollega, noenlunde på min alder, slå fast at felleskatalogen er uinteressant, det er på Youtube slaget om elevene står. Et slikt spissa utsagn har selvfølgelig et korn av sannhet i seg, men det hjelper jo ikke meg. Jeg har mitt tempo, mitt språk og mine uttrykk, og jeg insisterer på å være den jeg er. Det betyr at jeg i møte med mine elever framstår som en gammel mann, men gamle menn skal ikke leies bort og skytes. Ikke foreløpig. For det faktum at vi ikke har direkte pubertale medievaner, betyr jo ikke at vi er ute av stand til å kommunisere, at vi ikke kan lytte og bidra til samtaler. I infernoet av medieuttrykk som spretter opp og forsvinner, har jeg tvert imot behov for å spørre:
Er vi tjent med alt dette, eller gjør vi oss bare til de nye medienes tjenere?
Visst har vår skole egen side på Facebook, og jeg vedgår det likegodt med en gang: Jeg finnes der sjøl også. Temmelig passiv riktignok, men jeg har fått med meg at mediet langsomt er overtatt av de ikke lenger helt unge med deres store behov for å meddele trivialiteter. Imponert blir man ikke av innholdet som fines der ute, og når man heller ikke fascineres av at ting snurrer fort rundt, så finner jeg altså at det er greit å være der jeg er. Jeg leser Rolf Jacobsen: Av og til/må noe vare lenge/ellers mister vi vel vettet snart…..og tenker at det får være min dont å skrape med hælene i denne tid av fragmentering og forvirring. Jeg har ingen ambisjoner om å snu utviklinga, bare et ønske om å bevare min egen mentale helbred.
Men jeg kikker altså ut gjennom sprekka i sceneteppet, og er ikke alldeles fremmed for det som skjer. Og ikke helt konsekvent. Derfor har jeg svart Øyvind ja, og er igang som blogger. Forsiktig, forsiktig.