Far verden, farvel?

Nylig ble rapporten om hva elever mener er viktigste utbytte av et år på folkehøgskole presentert. Ikke overraskende er konklusjonen at «personlig modning, utvikling av selvverd og mestringsforventning, sosial læring og i noen grad forberedelse til utdanning framheves som det viktigste utbyttet av et år i skolen».

Av Morten Eriksen, Buskerud folkehøgskole

Graden av utbytte varierer fra skole til skole og elev til elev, men bildet er relativt klart, og de fleste synes å ha opplevd et godt og viktig år. Dette er ikke oppsiktsvekkende for de som kjenner skolene og har møtt elever. Men det er godt at dette nå er dokumentert.

Det som imidlertid er urovekkende er en del premisser og kortslutninger fra forskergruppen som har utført oppdraget. Urovekkende er det også at skolene ser ut til å leve isolerte liv med fokus på seg selv og sine egne indre utfordringer, uten et sterkt og dypt engasjement i verden der ute, dvs uten å gå «inn i sin tid», på tross av mange prosjekt, reiser og pedagogikk for de rike.

Det er også overraskende hvordan forfatterne gjør rede for begrepet frilynt, dvs det begrepet drøyt halvparten av landets folkehøgskoler bruker for å karakterisere sin egenart og sitt program: «Begrepet frilynt er en betegnelse innenfor folkehøgskolen og den grundtvigianske tradisjonen og henspiller på at unge mennesker vil få en mulighet til selv å danne seg en oppfatning». Dette er en feilaktig og misvisende definisjon, historisk og slik vi forstår oss idag. Man forventer at en forskningsrapport gjør grundig og relevant rede for et kjernebegrep for forståelsen av folkehøgskolen – historisk og i samtiden. Dette kunne nettopp vært en nyttig og lærerik øvelse i seg selv, som del av kartleggingen.

Faglig læring, sosialt engasjement og demokratisk deltakelse utgjør de mest framtredende beskrivelsene av folkehøgskolene blant respondentene. Folkehøgskolen beskrives som en viktig arena både faglig, sosialt og med tanke på demokratisk deltakelse, og studien viser at disse tre aspektene henger nøye sammen. Dette er også tre aspekter som alle er sentrale for å legge til rette for danning, slik de innledende kapitlene i rapporten gjør rede for.

Det er imidlertid uklart hvordan rapportskriverne vurderer nytte-perspektivet på kunnskap og dannelse. På den ene siden kritiseres et instrumentalistisk syn hvor kunnskap bare blir verdifull i den grad den er nyttig. På den andre siden beskrives at det var nettopp folkehøgskolens historiske prosjekt å være til nytte, dvs at den hadde en instrumentell funksjon i forhold til elevenes livskompetanse og dugelighet, og hvor kunnskap, dialog og livsopplysning var ment å skulle bidra til at fattige bondegutter fikk livsmot og tro på egne muligheter, jfr også det rapporten skriver om kompetanse og Grundtvigs syn på refleksjon og «vekselvirkning».

Interessant blir det når forfatterne trekker inn begrepet sosial kapital som kriterium for verdien av folkehøgskoleåret. Nettverk og relasjoner blir stadig viktigere, og elever bygger nære og sterke relasjoner til eget kull. Men de bygger også elektroniske nettverk gjennom sosiale medier til tidligere kull, og til hele folkehøgskolen som bevegelse om de ønsker det, og denne sosiale kapitalen kan vise seg å bli gullkantet investering.

Problematisk er imidlertid forskernes forståelse av læringskategorien «sosialt engasjement». Følgende sitat uttrykker et alt for innadvendt syn på sosialt engasjement: «… omsorg for hverandre, mulighet for å bo sammen på internat, mulighet for samtale om verdier, eksistensielle spørsmål, elevene ikke redde for å diskutere og forsvare meninger.»

Sosialt engasjement er noe langt mer, noe omfattende og politisk, evt alturistisk: Det handler om vårt forhold til både den nære omgangskrets, men i enda større grad om et engasjement ut over det nære, dvs for mennesker som faller utenfor samfunnet nasjonalt og globalt, som sliter med ulike lidelser og problemer. Ikke minst er den globale kampen mot fattigdom, for miljøet og mot klimatrusselen helt vesentlige uttrykk for sosialt engasjement. Dette perspektivet savnes i rapporten.

Et neste skritt for Rådet kan derfor være å se på folkehøgskolenes pedagogiske metoder, faglige innhold, holdninger og handlinger i et samfunnsperspektiv. I hvilken grad og på hvilken måte settes globale og nasjonale utfordringer på dagsorden slik at elevene ser seg selv som mulige endringsagenter og ansvarlige aktører for å skape en felles framtid for alle på kloden? Hvordan tar skolene opp klimakrise, fattigdom, migrasjon og kulturell kompleksitet, terrorisme og fundamentalisme – slik at unge får livsmot, vilje og kraft til å engasjere seg? Hvordan stimuleres kreativitet til kamp for bærekraftige løsninger og til innovasjon og nyskapning for en ikke-fossil framtid?

Vi lever i en tid med store, sterke og truende spørsmål og konflikter som hver dag fyller alle medier, og som vi enkelt henter opp fra alle verdens hjørner i samme sekund som vi ønsker tilgang. Dette kan føre til lammelse, eskapisme og sjølopptatthet. Men det kan også føre til en ny vår, hvor de store spørsmål igjen settes på dagsorden. Og hvor dette gjøres på en måte som ivaretar, dyrker og styrker unge menneskers evne til selv å løse framtidens problemer.