I siste nummer av Folkehøgskolen er det to debattinnlegg om NTNU-rapporten som var ferdig i august. Fortsett gjerne debatten på frilyntfolkehøgskole.no. Først ut er Sigurd Ohrem

Innlegg – NTNU-rapporten:
…som en sang i sinnet

NTNU samfunsforskning har levert forskningsrapporten, som en sang i sinnet – som et eneste sollyst minne, et til dels imponerende forskningsarbeid om norske folkehøgskolelevers utbytte av sitt gylne år. Enda bedre ville rapporten vært om de virkelig hadde gått i dybden på temaet -gjennomstrømming.


Av Sigurd Ohrem

Dette er ikke tid og sted for en bred presentasjon av rapporten, en større artikkel med gjennomgang av de viktigste funnene er under utforming, og vil komme ut i forbindelse med boken om folkehøgskolens sosiale pedagogikk, våren 2011.

I denne artikkelen vil jeg kun fokusere på det eneste hovedspørsmålet i rapporten hvor det ikke kan registreres noen positiv sammenheng med det å gå et år på folkehøgskole: det dreier seg og gjennomstrømming.

Hva betyr et år på folkehøgskole for besluttsomheten når det gjelder valg av høyere studier? Bruker ex-folkehøgskoleleven mindre tid enn gjennomsnittet på å gjennomføre et høyskole- eller universitets-studium.?

En viktig motivasjon for at forskningsprosjektet ved NTNU i det hele tatt kom i stand var visstnok at en sammenheng av denne typen var påvist i vårt naboland Danmark. Her ble det ansett som instrumentelt å kunne bruke et slikt funn til å argumentere for folkehøgskolens nytte og fortsatte eksistens. Dette kunne selvsagt være interessant i den norske konteksten også, selv om det neppe er et allment akseptert hovedmål for folkehøgskolen at den skal bidra til økt gjennomstrømming. I høyere utdanning. At Folkehøgskolerådet da også, når oppdraget ble presentert for norske forskermiljøer, valgte å fokusere sterkere på kvalitative effekter av folkehøgskoleåret, ga et klart uttrykk for en mer nyansert forståelse av folkehøgskolens formål og effekter, i den hjemlige andedam.

Likevel skal jeg ikke, i denne artikkelen, gå grundig inn på størrelser som personlig modning, økt selvverd og mestringsforventning, samt styrking av den sosiale læringen. Dette er kvaliteter som alle har det felles at de er viktige effekter av et år på folkehøgskole. Jeg vil likevel allerede framsette den hypotesen at slike kvalitative forhold også i neste omgang vil virke inn på besluttsomhet og videre valg. Men først vil jeg være djevelens advokat og forsterke betydningen av effekten økt gjennomstrømming, samtidig som jeg reflekterer videre på hva temaet gjennomstrømming egentlig burde handle om. Til slutt vil jeg fabulere litt om hvilken rolle det kunne ha spilt i en litt annerledes, og kanskje framtidig, undersøkelse.

Resultatene

Undersøkelsen gir altså ikke hold for å hevde at folkehøgskolelever er mer besluttsomme enn andre ungdommer i samme aldersgruppe, etter å ha gjennomført sitt gylne år. Men hva med et slikt årskulls startgrunnlag, hvordan står det til før folkehøgskoleåret begynner? Hvem har sagt at ikke disse ungdomsgruppene skiller seg fra hverandre allerede i utgangspunktet, før folkehøgskole-erfaringene kommer inn, og ingen ting forblir ved det samme. Mange argumenter taler for at slike forskjeller er der, og de fleste av dem er knyttet til selve motivasjons grunnlaget for å søke seg til folkehøgskolen.

Elever i folkehøgskolen har, viser undersøkelsen, foreldre med et noe høyere utdanningsnivå enn gjennomsnittet. Dette gjelder for både kort og lang høyere utdanning, og slik er det også i Danmark. Hvis barna videreførte foreldrenes valg, skulle vi isolert sett forvente oss at tidligere folkehøgskoleelever ville være mer besluttsomme enn andre når det gjaldt sine utdanningsvalg etter videregående. Slik er det altså ikke. Men forklaringen på dette er trolig å finne i svaret på spørsmålet: Hvorfor velger man overhodet å søke seg til folkehøgskole?

Motivasjonsgrunnlaget for å begynne på folkehøgskole er også tidligere godt dokumentert. Elevenes viktigste grunner til å velge folkehøgskole er at de trenger et modningsår, et år til å tenke seg om og et år for å områ seg, noe som også er i tråd med det dokumenterte utbyttet. Fritt omskrevet kunne en si: De trenger tid til å legge grunnlaget for egne beslutninger, til å bli myndige mennesker, et pusterom til å foreta valg som gir konsekvenser for framtiden; ikke minst i forhold til utdanning. Det er sterke grunner til å anta at et flertall av elevene nettopp har utsatt sin beslutning om utdanningsvalg, eller i hvert fall satt den på vent. Mange velger aktivt å avvente hva som vil skje i løpet av folkehøgskoleåret, det er nettopp tilstedeværelsen og engasjementet i skolelivet som legger grunnlaget for utbyttet; hvorfor skal man da la seg distrahere av ting som hører framtiden til?

Disse og en rekke tilsvarende faktorer gjør det legitimt å tro at nybakte folkehøgskoleelever er mindre bestemte på sin egen utdanningsframtid enn snittet for sitt årskull. Det er dermed grunn til å anta at disse, dersom de påbegynte høyere utdanning i stedet for folkehøgskole, ville vist seg å ha lavere gjennomstrømming enn snittet. I NTNU-materialet ser en nettopp at ingen slike forskjeller blir opprettholdt, tvert i mot, det jevner seg ut. Det er derfor nærliggende å hevde at: Et år på folkehøgskole virker, via personlig modning og økt mestringsforventning, klargjørende på framtidige utdanningsvalg. Skoleåret bringer disse elevene, som er mer usikre på framtiden enn gjennomsnittet, og med en forventet lavere, framtidig gjennomstrømming enn sitt årskull, opp til samme nivå når det gjennomstrømming.

Vi ser mao at hovedspørsmålet om gjennomstrømming i NTNUs undersøkelse med fordel kunne vært håndtert på en mer direkte måte i forhold til folkehøgskolen. Med et litt annet fokus kunne det, dersom premissene i min argumentasjon er holdbare, blitt påvist klare effekter av et år på folkehøgskole for endringer i gjennomstrømmingsevnen hos hele årskull med folkehøgskoleelever. Det ville avkrevet ytterligere, og ikke minst egne, undersøkelser av årskullene før og etter endt folkehøgskoleår, der en, som en indikator,måtte kartlagt endringer i besluttsomheten i forhold til studievalg før og etter. Dette ville helt klart være ressurskrevende og var åpenbart ikke mulig å gjennomføre innenfor rammen av det allerede gjennomførte prosjektet. De av oss som stadig tror på at folkehøgskolen har statistisk målbare effekter, kan bare håpe på at et oppfølgende forskningsprosjektet kan orientere seg i den antydede retning.