Av Morten Eriksen

Den nye norske filmen Limbo er sterk, vellaget og viktig. Sentrale problemstillinger fra bistandshistorien gis en kunstnerisk overbevisende behandling. Uklare motiver og kryssende interesser hentes fram og utvikles på en engasjerende og provoserende måte. Det er bra. Problemet er imidlertid at valget av historisk kontekst kan bidra til at problemene filmen reiser gjøres uaktuelle og tilbakelagte. Det er mange som liker å tro at vi har kommet videre nå, både når det gjelder hva bistanden gjør med bistandsarbeiderne, og med dem som utsettes for den.

   Men har vi det? La oss bevege oss fra Trinidad på 1970-tallet til Tanzania 2010. Der bor vi bistandsarbeidere på «The Peninsula» i Dar es Salaam. Vi leier ut våre hus i Oslo og omegn for kr 15 000 pr mnd, og leier tilsvarende bolig for opp mot det dobbelte, dvs 28-30 000 pr mnd. (subsidiert av bistandsmidler). Vi har medlemskap i «Yacht-klubben» for familien som koster rundt et par årslønner for en lokal lærer, og vi kan glede oss over byens beste strand med krystallklart badevann og hvit sand. Om kvelden nyter vi vår Gin og Tonic i sjøkanten på shopping- og restaurantkomplekset Slipway mens rød sol går ned over det afrikanske fastlandet i vest. Så unner vi oss en bedre middag på restauranten der eller rusler hjem med billig mat, vin og sprit i bagasjen, som vi tilbereder selv – eller har tjenerskap med relativt god lokal lønn til å tilberede og rydde vekk for oss.

Dilemma

Bistandsarbeid anno 2010 er ikke veldig forskjellig fra bildet Limbo gir av Trinidad på 1970-tallet. Fortsatt de mange dilemmaer, både på det personlige og private plan, men etter hvert mer eksplisitt på det sosialpolitiske plan. For nå har bistandsorganisasjonene faktisk blitt opptatt av sosialpolitikk og ikke minst av næringslivets samfunnsansvar. Det vil si hvilke sosiale og miljømessige konsekvenser multinasjonale selskapers operasjoner har når de opererer i såkalt fattige land med svake lover og kontrollmekanismer. Organisasjonene har gått i front for å kreve internasjonale standarder og reguleringer som sikrer arbeidere også i fattige land rimelige lønns- og arbeidsforhold, samt minimalisering av sosiale og miljømessige ødeleggelser.

   Limbo 2010 handler derfor om hvordan bistandsorganisasjonene forstår seg selv som sosiale og miljømessige aktører i landene de arbeider. Eller ikke gjør det.  Det er interessant, men også tankevekkende, at organisasjonene så langt har vist liten vilje og evne til å reise disse spørsmålene i egne rekker. Hva gjør det med et samfunn at de som kommer til landet for «å hjelpe» nesten uten unntak glir rett inn i overklassen, med de største husene, bilene, kontorene, høyeste lønningene etc? Og kanskje mer utfordrende: At de tapper landene for sårt tiltrengt utdannet arbeidskraft innen forvaltning, skole og helsevesen. Min erfaring er at den nasjonale «brain-drain», drevet fram av bistandsaktørene, er en større trussel mot sosial og økonomisk vekst enn den internasjonale braindrain.

Få idealister

For å bli helt konkret: Hvordan kan bistandsorganisasjonene forsvare at de betaler lokalt ansatte fem til femti ganger det de ville hatt i ordinære stillinger i landet? F.eks en lærer i Tanzania, som kan tjene fra ca 100 USD pr mnd. Hvordan kan vi forvente at denne læreren blir i skolen hvis vedkommende kan tjene 500-5000 USD pr mnd i en bistandsorganisasjon? Og som ved å bli nasjonal direktør i en internasjonal bistandsorganisasjon kan tjene en halv million norske kroner i året – skattefritt? Hvem vil da bli i skolen, kjempe for alles lønns- og arbeidsforhold, når man ved å være smart, veltilpasset og ved å hevde de rette meninger om HIV/AIDS, miljø etc kan tjene nok til å finansiere ikke bare den nære slekts framtid, men også hele klanen og landsbyen?

Line Verndal og Lena Endre har hovedroller i filmen Limbo. Foto: Filmweb

   Min hovedfrustrasjon etter ti år i bistandsbransjen er at jeg kan peke på svært få «idealister», svært lite selvoppofrende, nøkternt og altruistisk engasjement for andres ve og vel. Selvfølgelig er retorikken der, og det er mange gode intensjoner. Men når det kommer til konkret handling har jeg opplevd lite.

Et tankeeksperiment

Et tankeeksperiment fra Norge anno 1885. En britisk ingeniør skriver brev hjem om nordmennenes tilstand. «De er fattige, møkkete, late, forfyllede. Penger hjelper det ikke å gi dem, de drikker det opp og produserer enda flere unger». Kjent for alle som har vært innom utviklingsteori. Og norsk sosialhistorie.

   Tenk så at mormonerne leste dette. Og rike velgjørere både i USA og Europa. Tenk om donorene hadde oppdaget oss og satt inn hjelpetiltak. På bred basis, med penger, personell og planer, store og velmente planer om hvordan alt kunne utvikles og løses.

   La oss følge mormonertanken. La oss tenke oss at Mormonerne kom til landet, med sine små skilt, sine slips og solide pengebøker. De leide hele Bygdøy og halve Holmenkollåsen. Så tilbød de oss som var lærere, sykepleiere og byråkrater nye jobber i viktige tiltak: Bedre skoler, bedre sykehus, bedre organisasjoner enn dem vi jobbet i. Og med fem til femti ganger mer lønn. Men uten krav om å tro på samme Mormonergud, bare en henstilling om at vi gjerne måtte bruke skilt og slips.

   Jeg tror det ville blitt mange av oss som så mulighetene. Og som valgte dem. Vi hadde tross alt barn, gamle foreldre, renter og avdrag å betale. Spørsmålet man må stille er hvor mye utvikling det ville blitt. Hvor mye interessekamp, «klassekamp» og solidarisk kamp for å endre grunnleggende maktforhold, for demokratisering av arbeidsliv og politikk, kvinnerettigheter, barnerettigheter, homorettigheter etc. Og likelønnskamp. Hvem ville gått foran og streiket for rettferdig lønn, lik lønn for likt arbeid etc. Ville vi ikke nettopp blitt motstandere av en slik utvikling? Den ville ha rammet oss og våre privilegier, tatt fra oss høy lønn og vår subsidierte bolig på Bygdøy.

   Vi ville nok heller ha kjempet for fortsatt Limbo. I 1885 såvel som i 2010. 

Morten Eriksen

Rektor på Buskerud folkehøgskole

Tidligere bistandsarbeider