Av Sigurd Ohrem, Skiringssal folkehøgskole

Folkehøgskolen bader i metaforer.*.
Åpningstaler, informasjonsbrosjyrer, websider, og deler av skolehverdagen, er spekket med metaforiske talemåter.

Forsøk på unndra seg dette språklige edderkoppspinnet blir som å løfte seg opp etter håret. Hva med å gjøre som Bjørneboe foreslo i en annen forbindelse, å sette honnørordene i gåseøyne, ”samtale”, ”læringslyst”, «opplysning”, ”danning”, ”frihet”,”utfoldelse”, folke”høy”skole? Om ikke annet for å sikre oss at vi ikke glemmer hva vi holder på med…

Men, er det da slik at alle våre metaforer er misvisende?

Nei, tvert i mot, men det kan derimot være svært misvisende, og ofte selvmotsigende, å trekke metaforers utbredelse i tvil. For klarer vi oss egentlig uten metaforer, og vil vi egentlig kunne rense metaforene ut av språket?

Svaret på begge deler er et rungende nei. Nettopp når vi prøver å uttrykke oss mest mulig presist, utvetydig og krystallklart, sniker metaforer seg inn i språket vårt, (jmfr. denne setningen) og til mer vi forsøker å klare oss uten, til mer tydelig blir det at vi sitter skikkelig i klisteret. Men, hvorfor i all verden skulle vi ønske oss et liv uten metaforer?

Det finns faktisk noen tilsynelatende gode grunner.

For mange er det med metaforer som med retorikk. Vi innrømmer at de er der, men vi skulle gjerne klart oss uten. Det er akkurat som språk og tenking får noe uekte og kunstferdig ved seg, når retorikken og metaforer får dominere. Når måten vi sier ting på får forrang framfor innholdet. Som Sokrates drømmer vi om en kommunikasjon frigjort fra retorikkens makt, vår våte drøm er et metafor-fritt språk.

Til grunn for denne (fåfengte) forestillingen ligger et bestemt syn på språket: At språket kan løsrives fra sin konkrete, muntlige bruk. At det som uttrykkes skal betraktes uavhengig av den som sier det, og hvordan det sies. At tid og sted ikke skal klinge med, og prege uttrykk og talemåter.

Det finnes en mellomting, og fremfor alt: Det finnes gode og dårlige metaforer. Det gjelder å bruke dem både smakfullt og med måte. Kriterier på hva som er en god metaforisk formulering? Her er ett: Unngå ”døde” metaforer.

De som stinker, suger, lukter støvete. Ikke ennå fossile, men sånn passe bakpå, dvs. ute. Her er mitt verste eksempel, lytt på denne:

Å hoppe etter Wirkola. Mange bruker denne forslitte talemåten, selv om ingen i dag hopper verken etter Wirkola eller andre skihoppere som leder etter første omgang. Det bør også talerne nå slutte med!

• En metafor er billedlig tale, overføringer i språket. Strengt tatt snakker vi her kun om metaforiske talemåter