På et foreldremøte for barna mine i går ble vi alle advart mot den nye formen for mobbing ungene våre har funnet, nemlig å opprette falske profiler i medelevers navn og la disse leve et alternativt liv som latterliggjør personen profilen angivelig representerer.

Dette er naturligvis en uting, men hvor kommer det fra?

Jeg kom til å tenke på et foredrag jeg hørte tidligere på dagen. En ung og særdeles stolt reklamemann fra Try reklamebyrå fortale om hvordan de hadde markedsført den siste Jo Nesbø boken. De hadde brukt noe som heter Alternate Reality Game (ARG) (http://en.wikipedia.org/wiki/Alternate_reality_game) som går ut på at man skaper en alternativ virkelighet og får folk til å tro på denne.

I korte trekk hadde de skapt en virkelighet der to jenter blir drept og Harry Hole bortført. Nå har jeg ikke lest den siste Harry Hole boken, men jeg antar at dette er biter av handlingen derfra. Denne fiksjonen har Try reklamebyrå jobbet døgnet rundt for å gjøre virkelig – og på å få folk til å tro på den. En skuespiller ble kidnappet på åpen gate, savnet-plakater satt opp på vegger og lyktestolper, minne-sider for de to jentene ble laget på Facebook, andre nettsider og filmer på Youtube ble laget for å bygge opp om mysteriet og, når noen begynte å følge denne alternative virkeligheten, ble folk oppsøkt av de truende folkene de hadde sett på filmer på Youtube.

Reklamemannen viste stolt fram Twitter-meldinger der folk var redde eller usikre på om det var et spill eller virkeligheten og hele salen klappet og lo over hvor smarte Try og company hadde vært til å lure folk.

Og så satt jeg der da og lurte på hva pokker som skjer her i verden. Jeg er selv veldig aktiv på nettet og har vært forsøkt involvert i flere slike ARG og har sett hvordan mine nettvenner blir mer og mer avstumpede for hver gang det skjer. Sist var på torsdag der en angivelig 15-årig gutt ble behandlet grovt fordi ”det er sikkert bare en eller annen som driver gjøn og slett ikke en usikker 15-årig”.

Når selv reklamebransjen hopper på dette og det å lure våre medmennesker blir det ypperste av markedsføring – hvordan kan vi da forvente at våre små poder, som tråkker ut på internett og opplever alt dette, skal skjønne at det ikke er greit?

Og hvordan skal unge voksne, for eksempel dem som går på folkehøgskole, unngå å bli avstumpet? Hvordan skal de bevare hjertet sitt, også på nett, når massive krefter er der ute bare for å lure dem hvis de gjør det?

Jeg synes dette er trist. I bunn og grunn trist.