Les Rune Sødals debattinnlegg i siste nummer av Folkehøgskolen

I hverdagen på Solbakken folkehøgskole strekker jeg meg langt for å fremme dialog og et godt samarbeid. Likevel innså jeg julaften 2004 at det finnes grenser for når dette er den beste måten å nå frem til mottakeren med et budskap. De gode alternativene er kanskje ikke så mange, men de finnes.

Tilbake etter tre måneder i Israel/Palestina ble jeg intervjuet i radioen på NRK og det første spørsmålet fikk meg til å trekke pusten. Er du en fiende av Israel? Et par dager tidligere hadde jeg skjelvende blitt intervjuet av 5-6 sikkerhetsvakter som stadig ble mer synlig irriterte da jeg var på vei ut av Ben Gurion i Tel Aviv. På innreisen satt jeg i avhør ni timer men nå skulle jo flyet ta av til en viss tid. Heldigvis fikk de ikke opp mye på google. Øen i Sødal som sikkerhetsvaktene ikke fant på tastaturet sitt var til nytte som aldri før. Sikkerhetsvaktene skulle vite hva jeg hadde bedrevet med i tre måneder og historien om at jeg hadde besøkt kirker i Jerusalem for å produsere norsk lærermateriell holdt ikke helt vann. Og det var jo heller ikke sant.

Svaret som kom til meg i NRK studioet beroliget meg; jeg har opplevd at Israel har behandlet meg som en fiende. Gjennom tre måneder hadde jeg vært på post som øyenvitne med kamera og notisbok som representant for Kirkenes Verdensråd. Hvite vester gjorde oss synlige der vi oppsøkte plasser hvor det var urolig og menneskers rettigheter ble krenket. Responsen fra soldatene lot ofte ikke vente på seg. Å bli foreviget av et vestlig kamera var ikke populært.

Palestina er okkupert. Det er soldater som hindrer mennesker i å bevege seg. Det er bygd en høy grå mur som mange steder skiller huset til palestinere og marken de har levd av i generasjon etter generasjon. Kirkenes verdensråd gav oss oppdraget å yte ikke voldelig motstand mot okkupasjonen. Poenget til Kirkenes Verdensråd er at en rettferdig fred kun kan oppstå om okkupasjonen ender og Israelere og Palestinere kan møtes til fredsforhandlinger som likeverdige parter og da ha en likeverdig dialog.

Julaften 2004 stod jeg på post ved sikkerhetssjekken inn til Betlehem. Sikkerheten var betydelig nedtonet og soldatene spilte julesanger for verdens media som skulle inn til fødselskirken. Bilene ble stoppet og soldatene delte ut poser med godteri. Oppfordringen som kom med godteriet beskrev hvordan israelerne ønsket å gi julegodteri til palestinske barn men trengte hjelp av vestlige fordi de ikke følte seg trygge i Betlehem. Godteriet og Israels oppfordring om hjelp til å dele ut godteri ble hovedsaken på CNN dagen etter. Da saken ble lagt ut på CNN og julefeiringen avsluttet kom den lite hyggelige hverdagen raskt tilbake til sikkerhetssjekken i Betlehem.

Den ikke voldelige motstanden mot Israel fortsetter. På www.eappi.org kan vi få øyeblikksskildringer til enhver tid fra personer som står midt i det. Vi kan følge skipene som forsøker å bane seg vei mot Gaza i media og vi kan støtte opp om en boikott. Det er mange sider med en boikott men jeg støtter det. Veldig mange av de hyggelige israelerne jeg møtte i Israel visste lite om hva som skjedde på den andre siden av ”sikkerhetsgjerdet”. En boikott vil gjennom mediafokus kunne ytterligere bevisstgjøre den vanlige hyggelige mann og kvinne i gata i Israel om hva deres ledere holder på med.

Av Rune Sødal, rektor på Solbakken folkehøgskole